1. mai – Arbeiderbevegelsens dag
Mange forbinder 1.mai med demonstrasjonstog og politiske appeller. Selv om kirken aldri skal søke politisk makt, har evangeliet vi formidler likevel i høyeste grad politisk sprengkraft! De svake skal løftes opp.
Kirken må tale de undertryktes sak. Mammon, pengene, skal tas i nakkeskinnet og tvinges til å gjøre tjeneste for det gode. Det er til syvende og sist Gud som har gitt oss alle våre krefter og ressurser. Disse kaller han oss til å bruke for å bygge et samfunn i rettferdighet og fred.
Dagens tekst utfordrer oss til å svare på spørsmålet: Hvor finnes de menneskene utenfor min egen, nære krets som jeg kan elske, gjøre godt mot og låne ut til? Samfunnet blir ikke særlig mye bedre av at alle bare gjør godt mot sine egne. Nei, Jesus utfordrer oss til å møte andre slik vi selv vil bli møtt av dem – uansett. Det inkluderer å elske våre «fiender». Først da bygger vi opp et overskudd av godhet. Først da brytes ondskapens vonde spiral. Dette er en lov som bare kan skrives i hjertene, aldri i noe rettsdokument.
Guds barn forventes å gjenspeile sin Fars barmhjertighet og godhet. Denne godheten gjør ikke forskjell på folk, for alle er Guds elskede barn. Og den eneste sanne motivasjonen for å gjøre dette, er at vi opplever oss selv som elsket og godtatt av Gud. Alt jeg skammer meg over, mine svakheter og mine feiltrinn, har Gud strøket ut. Hver dag lar han meg starte på ny med blanke ark. Han lar meg få del i sin egen hellighet. Guds rettferdighet er ikke rettferdig!
Kirken er, dypest sett, forsamlingen av de som er gjenfødt som medlemmer av Guds kongerike. Her ligger vår sanne identitet, ikke hva som står på passet vårt i skrivebordsskuffen. At vi er «himmelvendte» får avgjørende betydning for alle våre prioriteringer. Fulgte vi Jesu ord? Gav vi mat til de sultne og klær til de nakne? I et evig, himmelsk perspektiv er dette det eneste som teller.
Av Ivan Fjeld, sokneprest i Bore menighet