Fredag 24. april
Da kista ble båret ut av kirka oppstod det spontan applaus, som uttrykk for folkets takknemlighet. Presten var elsket av folket. Da jeg hørte om hendelsen tenkte jeg at han må ha vært en fantastisk prest, et stort forbilde, nærmest en helgen. Så ble jeg fortalt at han hadde hatt et stort alkoholproblem- og at alle hadde visst det.
De fleste kveldene satt han på den lokale puben, og soknebarna byttet på å hjelpe han hjem ved stengetid. Han lå under for kong Alkohol. Men hver søndag pekte han på den store kongen. Presten prøvde ikke å skjule at han selv var helt avhengig av nåden.
Jeg prøver ikke med dette å anbefale oss prester eller andre kirkelige leder å bli alkoholikere. Men poenget er at ingen av oss er fullkomne. Det er ikke vi som er verdens håp. Det visste Peter - kirkas første leder - smertelig godt. Han hadde gått på en kjempesmell. Sviktet Jesus da det virkelig gjaldt. Bannet og blånektet. Jeg kjenner ikke den mannen!!!
I dagens tekst skriver den samme Peter til andre kirkeledere: «Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken». Peter hadde en dyp erfaring av at det ikke var han selv som var verdens håp, ikke han selv som er kirkas herre. Likevel valgte Jesus han som kirkas første leder.
Skal du ikke kunne stole på oss som er prester? Jo, jeg håper virkelig at du kan det. Men ikke på en slik måte at troen raser når presten viser seg å være ufullkommen. Det er mange triste eksempler på at kristne ledere har hatt en altfor opphøyd posisjon- og så falt pladask. Vi skal være forbilder- hyrder, som Peter skriver. Men kanskje den viktigste måten å være det på - er å selv være avhengig av nåden og peke på den eneste som virkelig er verdt å stole på. Hyrden med stor H.
Av Just Salvesen, sokneprest i Tananger menighet