Tirsdag 12. mai
Gud sender de sultrammede profetene Elia til byen der enken bor, for å få mat hos henne. Hun deler i sin nød. Det forunderlige skjer etter at det siste melet og oljen er brukt opp. Krukken med mel går ikke tom ei heller muggen med olje. Hver morgen var det mel og olje nok til at de kunne spise.
Mange mennesker på vår jord er i samme situasjon i dag, de kommer til å dø av sult. Vi ser sterke bilder i media som minner oss på dette. Mange kan kjenne på håpløsheten i det. Fortellingen om enken i Sarepta er en fortelling om håp og om endring. En fortelling som utfordrer oss til å se Guds ønske om at alle skal få sitt daglige brød. Det kan skje når vi deler og kjemper for å endre strukturer som skaper fattigdom og nød.
Mange av Bibelens tekster har sitt opphav i krisetider, det har også disse ordene fra Klagesangene «Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen.»
Gud løfter alltid fram håpet, han er livskilden som aldri tørker ut. Hos Gud finner vi livskraft og håp.
Av Gud utfordres vi til å dele vårt brød med sulten bror, slik enken gjorde med Elia. Den som deler er med å endre og skape håp.
Sareptas krukke er bildet på den utømmelige kilde, den er blitt et begrep vi bruker om det som aldri går tomt. En ting vet vi, Guds kjærlighet til oss er utømmelig.
Av Kristian Støle, sokneprest i Kopervik menighet