Torsdag 7. mai
Våre barn er som folk flest, de er forskjellige. De må derfor gis ros og rettledning på forskjellig vis for at de skal ta imot det. Ikke minst er det tilfellet nå når alle barna er voksne. Alt gjør vi som foreldre fordi vi vil dem vel.
Sendebrevene i Åpenbaringsboken har faktisk samme trygge og omsorgsfulle utgangspunkt. Brevene er skrevet ned av selveste «Kjærlighetens apostel» Johannes, som var en av Jesus sine 12 disipler. Det er Jesus selv som gir ham bilder og ord å skrive ned i visjoner han hadde på øya Patmos, som han skulle formidle videre.
Brevet til menigheten i Efesos, i Joh.Åp. 2, er det første av sju sendebrev til menighetene i Lilleasia. Disse brevene kommer med mye ros og litt kritikk. Det som er viktig å tenke her er at alt er sagt i kjærlighet og omsorg for den enkelte menighet. Det er Herren Jesus selv som er tilstede i menighetene med sitt nærvær. Han vet hvordan ståa er. Derfor setter han søkelys på det som han ser er utfordringen i den enkelte menighet.
Disse 7 sendebrevene er en aldri så liten liste over ros og ris over oss som lokalmenigheter til alle tider. I brevet til Efeserne roses menigheten for den jobben en har gjort, og for utholdenhet. Det er kort og godt mye å skryte av. Men til tross for dette er det en ting som Jesus setter fingeren på. De har forlatt den første kjærligheten de hadde til Ham. Det å gjøre ting regelstyrt uten kjærligheten som drivkraft, er til ingen nytte. Akkurat dette enkle og viktige poenget går igjen som en rød tråd i hele Det nye testamentet. Jesus sier selv i evangeliene; «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh. 15,12).
Ikke et pekefinger-tyranni, men Jesu frigjørende kjærlighet er menighetens ideal. Dette skjer når vi lar Jesus sin kjærlighet forandret oss. La oss daglig vende oss til denne kjærligheten og reflektere den videre til andre!
Av Rolf Arne Tjøstheim, sokneprest i Sunde menighet