Søndag 5. april
Kanskje den utegående reporteren ville spurt de jublende tilskuerne med palmegreiner i hendene:
– Hvilke forventninger har du til denne nye influenseren? Hva tror du vil han oppnå? Hva tenker du om måten han gjør det på? Hvorfor kjører han ikke det vanlige opplegget med hvit hest, hvis det er konge han vil bli?
En alvorstynget mann er på vei inn i hovedstaden, humpende på et lite esel. Folk tenker tydeligvis at det likevel er en kongelig entré de er med på. I mer enn 1000 år har mange mennesker fulgt tradisjonen og samlet seg i Jerusalem for å feire påske. De har lest skriftene og sett løftene om kongen som skal komme. De er ufrie. Landet er okkupert av romerne. Forventningen til at Messias snart skal komme og gjøre dem fri, er veldig sterk. I dag er de ikke i tvil. Endelig kommer kongen!
Egentlig burde de fattet mistanke. Jesus vinker ikke seierssikkert til publikum med et bredt smil. Det puslete eselet burde vært et hint om at denne kongen har en annen plan og et annet oppdrag. I løpet av få dager vil jubelen stilne. Stemningen vil snu. Det er andre ting de vil rope til Jesus.
Så hva forteller palmesøndag oss?
– At folkemengden gjorde rett i å hylle Jesus. Han er virkelig frelser-kongen, men ikke på den måten tilskuerne langs veien trodde.
– At vi har grunn til å ha store forhåpninger til Jesus. Han er ingen askepott-prins på hvit hingst som tar oss med til sødmefull lykke alle våre dager. Han kommer mot oss i øyenhøyde og ser oss. Han stanser helt inntil oss (mindre enn en meter!) og spør om vi vil bli med ham inn i påskehøytiden.
– At han vil gå med oss hver dag, uansett hva som møter oss gjennom livet.
– At han vil være vår konge!
Rune Steensnæs Engedal, prost i Haugaland prosti