Onsdag 24. mars
Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem. (Lukas 1.56)
Sist søndag var det Marias budskapsdag. Etter møtet med engelen, reiste Maria til den eldre slektningen sin, Elisabet. Hun ble der i tre måneder. Kanskje det var en slags selvpålagt karantene.
Hun trengte den begrensningen for å komme videre. Hun trengte tid alene hos Elisabet. På den måten kunne hun gjøre seg klar til det som ville komme. For tilbake i hjembyen i Nasaret ville hun måtte tåle mange blikk og spørsmål, - og hva med Josef? Maria trengte Elisabets trygghet og ro. Hun trengte noen som kunne romme frykten og usikkerheten, uten selv å bli redd.
Rom er mer enn fysiske rom. Rom er også mentale rom. Elisabet ga Maria også et mentalt rom. Vi kan gi hverandre rom, rause og aksepterende rom. Om vi er hjemme, snakker i telefonen eller på sosiale medier, er rom det vi gir hverandre når vi deler forståelse, glede og sorg.
Den selvpålagte karantenen ble en viktig tid for Maria. Elisabet ventet ikke på forklaringer, og var ikke mistenksom. Elisabet trodde på det Maria fortalte uten å stille spørsmål. Hun ga rom for Marias redsel og uro, og hun velsignet henne. Slik fylte hun på med styrke, tro og kraft.
I disse underlige dagene når brakkesjuka melder seg, og vi blir både irritable og misfornøyde, trenger vi å bli gitt rom.
I en velsignelse heter det: «Den Gud som rommer oss og gir oss verdighet i Jesu navn, den Gud velsigne oss i dag og til evig tid».
Gud rommer oss. Gud ser oss, tåler oss og åpner tilgivelsens og håpets rom.
Av Sølvi Irene Vinnes, kapellan i Domkirken og St. Petri menighet