Onsdag 22. april
Å rydde, pakke, selge, flytte, pakke opp og rydde ut er jammen hektisk, ja om man har barn eller ikke tror jeg de fleste blir svett bare ved tanken. Det har derfor tatt litt tid å komme i havn med alt som skal ryddes på plass. Av de tingene jeg ennå ikke har rukket over er flere blomsterkrukker. De ble kjøpt inn for å pynte opp i oppkjørselen til visning i det gamle huset, og ble så med på flyttelasset. Jeg oppdaget at når du flytter til et hus ved havet så får du med en solid porsjon vind på kjøpet. Etter at blomsterkrukkene hadde havnet hos naboen et par ganger ble de flyttet inn i carporten, og der ble de stående over vinteren.
De fikk nok hverken vann eller kjærlighet, og når våren kom var hortensiaen blitt til et par visne greiner. Den ble allikevel stående enda noen uker. Når barnehagen nå har vært stengt har det blitt mye inn og ut av dørene med unger, dresser, vogn og sekker, og da var det plutselig godt å ha en blomsterkrukke som kunne holde døren oppe så den ikke blåste i fjeset på oss.
En dag på vei ut kikket jeg ned på de visne kvastene, og oppdaget at det var kommet grønne blader. Det var begynt å spire og gro igjen i den potten som jeg for lengst hadde gitt opp, og jeg ble nesten rørt da jeg så det. Det var en liten ting i den store sammenhengen, men det var en stor ting for meg den dagen.
Det blir vår i år også. Midt i alt som skjer nå i disse dager jobber naturen seg sakte men sikkert fremover. Skaperverket som visnet og lå øde begynner å spire igjen. Det minner oss om at livets krefter fortsatt virker. Livets Gud er fortsatt i sving. Det minnet meg også om at noen ting har så stor kraft at de fortsetter å jobbe seg fremover selv om jeg har gitt opp. Vi blir båret i Guds sterke hånd. Og om vi av og til slipper taket, så gir ikke Gud oss opp, men kommer til oss med nåde som er ny hver dag.
Av Silje Barkved Fossan, sokneprest i Sørnes menighet