Mandag 18. mai
Påvirkning også via andre medier gjør at vi føler vi må prestere, være effektive og produktive. På snapchat’en min strømmer det i helgene inn filmer fra familie og venner som er på toppturer i nærområdet, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten for å slappe av, tusle rundt i og utenfor huset, og la ungene bruke solskinnsdager på såkalt «utvidet skjermtid». Er jeg en dårlig mor? Får ungene for lite trim og for lite frisk (ofte vitner lyden på snapchat om veldig frisk!) luft? Er de for oppslukt i internett? Får de de kulturelle og gode opplevelsene de bør? Får jeg nok trim (for 2 timers daglig tur med hunden teller jo ikke?)? Uroen og usikkerheten siver mer og mer inn i hverdagen.
Det er enkelt å la mennesker utenfra, både kjente og helt ukjente, få påvirke vår oppfatning av oss selv og andre. Selv om jeg i jobben min møter mennesker med budskapet om uendelig, ubetinget kjærlighet, er det vanskelig å la det være gjeldende for meg selv. Da er det godt å på en helt vanlig, travel hverdag, hvor det meste føles å gå skeis, og ingen i familien er bestevenner, kunne lese Paulus’ ord til menneskene i Efesos. De som kanskje også strevde med å passe inn, og føle seg gode nok. «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.»
For det vil aldri være det vi gjør eller ikke gjør, det vi kan eller ikke kan, hvor mange eller få venner vi har, eller hva livet har gitt og tatt av valg, som definerer hvor elsket vi er. Og dette må være min utfordring til meg selv; la helgen komme for å kunne samle krefter. Slapp av, plukk noen blomster, gjør det fint rundt deg. Følg med på hva ungene ser på på skjermen. Ikke strev etter et konstruert ideal. For budskapet om Jesu kjærlighet vil bli stående. Og jeg trenger ikke lete lenge for å finne det.
Av Siri J. Johannessen, diakon i Eigersund kirkelig fellesråd