Søndag 17. mai
Garden (HMKG) er den avdelingen i det norske forsvaret som til enhver tid skal befinne seg tettest på kongen. Dette gjelder både i freds- og i potensiell krigstid; slettes ikke bare på 17. mai, da både Kongen og Garden etter tradisjonen får mange respekterende blikk rettet mot seg.
I Bibelens ord på Norges nasjonaldag, Salme 127,1-3, er det ikke akkurat underkommunisert at både nasjonens/storsamfunnets, familiens og enkeltpersoners "bygge- og betrygge-virksomhet" i utvidet forstand en gang vil vise seg å være forgjeves, om ikke det er Herren Gud som er den absolutt øverste lederen. Så er det altså ikke Generalinspektøren i Hæren som står øverst, som i forsvaret forkortes ‘GIH’. Helt på toppen befinner en annen ‘GIH’ seg: Gud i himmelen.
Alle forsøk på å sikre seg og sine med menneskelig flid og pågangsmot, bygging av hjem, av monumenter og minnesmerker, gjerne med et ønske om i tillegg å bygge opp ens eget omdømme, all statlig og kommunal virksomhet, alle slags fond og andre former for opplagring av goder i tilfelle dårlige tider, alle livs- og dødsdisposisjoner, all slags helsebygging og alle profylaktiske vaksinasjonsprogram, alle vakt-, backup- og sikkerhetssystemer og all god beredskap faller til jorden og pulveriseres, om ikke Herren Gud er den som ‘bygger huset’ og ‘vokter byen’. Uten Gud er faktisk ikke bare alle skippertak, men også alt jevnt og nitidig strev til ingen som helst nytte.
Om menneskene er aldri så dyktige og driftige der de går på oppgavene sine med krum hals, så står og faller alt likevel med om Gud er hovedentreprenør og forsvarssjef eller ei. Selv med de dyktigste snekkerne med de beste materialene, den mest kostbare forsvarsstyrken med den spisseste kompetansen og tilgang til den ypperste teknologien og de mest imponerende vakt-, parade- og våpenferdighetene, er uten gagn og betydning om ikke det er Herren sjøl som skaper, bygger, vokter og passer på landet/byen/tettstedet/mor, far, barn osv..
Gud gir liv og ånde til alt og alle. Livsfrukt i form av barn som en får låne noen år, representerer i og med sin egen eksistens en gave fra Skaperen, en nådelønn fra Herren. Ja, både helsa, gleden, det daglige brødet og nåden har jeg én å takke for. Her skal æres den som de facto æren har: Ikke først og fremst hæren, men Herren, ja, ikke minst 17. mai.
«Jesus er Kongen min, mektig og god. Jeg er hans eiendom, kjøpt med hans blod.»
Av Thor André Lindstad, prest på Åkra og sokneprest på Ferkingstad