Langfredagstanker

ved seniorprest/prostiprest Atle Moe

Dette årets langfredagsfortelling er fra Lukas 22,39-23,46 

I Getsemane

Jesus gikk ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» *Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden.• Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»

Jesus blir tatt til fange
Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.
    Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.»

Peter fornekter Jesus
De grep ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestejente fikk se ham der han satt i lysskjæret. Hun stirret på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.» Men Peter nektet og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: «Du er også en av dem.» «Nei, det er jeg ikke», svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som slo fast: «Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer.» Men Peter svarte: «Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!» I det samme, før han hadde talt ut, gol hanen. Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.

Jesus for Det høye råd
Mennene som holdt vakt over Jesus, hånte ham og slo ham. De dekket til ansiktet hans og sa: «Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?» Også på mange andre måter spottet de ham.
    Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen; både overprester og skriftlærde var der. Jesus ble ført fram for Rådet, og de sa: «Er du Messias, så si oss det.» Men han svarte: «Hvis jeg sier det til dere, vil dere ikke tro meg, og hvis jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.» Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitneutsagn? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»

 

Jesus for Pilatus
Hele forsamlingen brøt nå opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å anklage ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: Han vil hindre at vi betaler skatt til keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men de sto på sitt og sa: «Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»
    Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte inn under domsmakten til Herodes, sendte han Jesus over til ham, for også Herodes var i Jerusalem i de dagene.

Jesus for Herodes
Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

Pilatus feller dommen
Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» *Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.• Da ropte de alle som en: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!» – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord.
    Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!» For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» Men de presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket.
    Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje.

Jesus blir korsfestet
Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus.
    En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’ For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?»
    Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. *Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»• Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
    En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

 

Jesus dør
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

 

For at mennesker skal forstå

 

Hvorfor måtte Jesus dø? Hvis det var slik at forholdet mellom hellig guddom og ufullkomment menneske måtte repareres, hvorfor måtte da noen i det hele tatt dø? Hvorfor kunne ikke guddommen – den eneste, hellige Gud som vi tror på – hvorfor kunne ikke Gud ha ordnet opp i dette på en mindre dramatisk og mer human måte? Hvorfor så forferdelig, så grusom, så blodig måte?

 

Spørsmålet er evige aktuelt. Jeg har fått med meg at noen ikke-religiøse mennesker, i tillegg til å tro at det ikke finnes en gud, også tar avstand fra at en eventuell gud skulle trenge noe slikt. Vel, om en ikke tror det finnes en guddom, tar en jo avstand fra den utbredte menneskelige oppfatningen og tilnærmingen til at det i det hele tatt finnes noe hellig. Og i den menneskelige tilnærmingen, tror jeg faktisk at svaret ligger.

Altså: Kanskje ligger svaret på spørsmålet om hvorfor noen, dvs. Jesus, absolutt måtte dø for å forsone Gud og mennesker, mer på den menneskelige siden enn på den guddommelige.

 

Det ser ut som om mennesker i ethvert samfunn og kultur og fra enhver religion, finner det nødvendig å nærme seg det hellige med ærefrykt. Vi kjenner vel ikke ett samfunn eller én kultur i verdenshistorien eller i vår samtid hvor det ikke eksisterer en religion. Ofte har religionen vært brukt til å undertrykke mennesker, og ofte har religionen selv vært undertrykket. Men forestillingen om noe helt annet, om noe hellig, den eksisterer overalt og i alle samfunn. Skulle det bli oppdaget enda flere, ukjente folkeslag i Amazonas eller på Borneo, så vil vi helt sikkert se at også de har noe hellig, noe de nærmer seg med ærefrykt. Selv om det selvfølgelig også finnes ikke-religiøse mennesker i verden, så er likevel en religiøs tro noe grunnleggende i dét å være menneske, i det og være menneske sammen med andre mennesker – altså i det å være et samfunn.

 

Og da blir det gjerne slik at mennesket opplever at det kommer til kort overfor det hellige, og trenger så og si å blidgjøre guddommen. Det naturlige mennesket opplever at det kommer til kort overfor Gud, og erkjenner å være det som i kristen sammenheng rett og slett kalles «synder». Det ser rett og slett ut som om en slik bevissthet er noe som faktisk hører til det å være menneske.

Denne naturlige erkjennelsen blir bekreftet også i den troen vi hører til. I kristendommen, og i jødedommen, i religionen som er vår tros utgangspunkt og forløper, er det også slik: Vi tror at det hellige, selveste Den hellige – som vi får lov å kjenne fordi han selv vil være kjent og som derfor har åpenbart seg for oss mennesker i historien – vi tror i kristendommen at Gud ganske riktig ikke er tilfreds med hvordan vi mennesker betér oss på jorden: ikke i forhold til Gud selv, og ikke i forhold oss mennesker imellom. Og så tror vi på det Jesus selv sa om seg selv, dvs. at han er Gud i skikkelse av et menneske, og at han ordner opp i forholdet mellom menneske og Gud.

 

Men igjen: Hvorfor måtte han dø for at dette skulle gå i orden? Hvorfor måtte det være så dramatisk? Hvorfor kunne ikke straffen, og det absolutt skulle være en straff, vært mildere? Kunne ikke et «unnskyld Gud» fra Jesus vært godt nok for Gud?

 

Jeg vet ikke hvordan Gud tenker utover det vi finner referert i Bibelens mange bøker, hvor mennesker har fortalt om sine opplevelser og tanker om Gud. Men kanskje var det ikke Gud som faktisk trengte et menneskeoffer for å bli blidgjort? Kanskje var det vi mennesker som trengte å få lov til å ofre?

For som vi ser så tydelig der menneskets naturlige religiøse natur styrer, der hvor det finnes en annen religion enn vår kristne, så erkjenner mennesket at det er det som i kristendommen kalles en synder. Og den naturlige, menneskelige reaksjonen er å ofre noe til guddommen. Og noen ganger, har vi sett i nå helst utdødde religioner, så ofrer en til og med et menneske, når folkets synder ansees store nok.

 

Kanskje ville vi mennesker ikke forstått at vi faktisk kommuniserte med selveste Gud – kanskje ville vi ikke forstått at Gud tilbød tilgivelse, dersom han hadde nøyd seg med et «unnskyld» fra Jesus som et offer for menneskets ufullkommenhet?  

Som en eller annen har sagt, og jeg siterer etter hukommelsen: «Gud ble mye greiere og mildere etter at han ble kristen»! Vår måte å tenke om Gud og oss selv på, vår måte å tenke på om straff, oppgjør, tilgivelse, er sterkt preget av Jesu lære om nettopp Gud og om Guds vilje. Vårt samfunn er, i all sin ufullkommenhet, faktisk sterkt preget av at Jesus en gang levde her på jorden. Vår humanistiske tankegang er gjennomsyret av Jesu lære om medmenneskelighet og om Guds kjærlighet og omsorg for oss mennesker og for vår verden. Selv mennesker som ikke anerkjenner Guds eksistens eller at Jesus var Gud selv på jorden, er i en vestlig, kristen-influert sammenheng påvirket av Jesus.

Det har gått langsomt, og mange steder er det langt igjen. Det går langsomt, men over lang tid er derfor dødsstraff avskaffet, selv for de forferdeligste gjerninger.

Straffesystemet ser, mer og mer ettersom tiden går, at bak den forferdeligste gjerningen, bak den forferdeligste synd, så finnes det et menneske med den verdien det har ved å være en Guds skapning.

 

De fleste av oss som lever i dette landet og denne delen av verden, ser ikke behovet for dødsstraff, ikke for noen forbrytelse eller synd. Men så sent som etter den siste verdenskrigen, ble mennesker henrettet med dødsdom også i Norge. Lenger siden er det ikke. Og i land Norge har et hjertelig forhold til, praktiseres fortsatt dødsstraff, med stor tilslutning fra flertallet i befolkningen.

 

I Midtøsten for to tusen år siden var dødsstraffen alminnelig og logisk. Ikke minst var den fra et menneskelig synspunkt logisk i forhold til den hellige Gud: I henhold til det jeg påstår er den naturlige, menneskelige tenkemåte, så var døden nødvendig om det virkelig skulle være slik at menneskets forhold til Gud skulle ordnes én gang for alle.

Den milde Gud som vi har lært å kjenne nettopp gjennom Jesus, trengte kanskje ikke dette offeret. Men Gud selv skulle altså i den tiden, på det stedet, kommunisere med mennesker som tenkte slik. Og skulle Gud og menneske faktisk forstå hverandre, eller rettere sagt: Skulle mennesket forstå hva som skjedde, forstå Guds tilgivelse for all menneskelig dumhet, likegyldighet, ondskap, da måtte det skje nettopp på den måten det skjedde: Ingen andre enn Gud selv, i skikkelse av Jesus, kunne være offeret.

 

Det uventede var at han ikke forble i døden, men ble oppreiste igjen. Livet vant over døden, Guds godhet vant over det vonde.

 

I denne høytiden beveger vi oss langsomt fra dag til dag. Langfredagen er en dyster dag. Men følg med, og gled deg til påskedag, og til påskedagens budskap!

Kontaktinformasjon for Årstad menighet

Besøksadresse:

Jonas Lies vei 55

5053 BERGEN

 

Åpningstider: mandag til fredag mellom klokken 9.00 til 15.00.

Tlf: 55 59 32 90

Postadresse:

Jonas Lies vei 55

5053 BERGEN

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"