Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Liturgi-bloggen

Bloggen er oppdatert! Her kommer det stadig nye tekster om gudstjenestens ulike deler. Denne uken har William Grosås skrevet om liturgien som en hellig lek, i teksten Korsets tegn.

Korsets tegn

Ved gudstjenestens innledning tegner presten korsets tegn og hilser menigheten med fred. Menigheten kan gjerne gjøre det samme. Å ”korse seg” er en måte å la kroppen minne hodet på troens innhold. Kirkefaderen Tertullian som levde bare 100 år etter apostlene forteller at de tidlige kristne tok med seg korstegnet fra gudstjenesten og ut i hverdagen, for på den måte å minne seg selv på at det en hadde erfart i liturgien gjaldt for hele livet:

Ved alt vi gjør, om vi går inn eller ut, når vi tar på sko eller klær, når vi bader, eller setter oss til bords, når vi tenner vår lampe når vi går til sengs eller setter oss ned, hva vi enn gjør, så tegner vi oss i pannen med et kors.

Kroppen husker bedre enn tanken. Det vi gjør har langt sterkere effekt på oss enn det vi bare tenker. Derfor er gudstjenesten ikke først og fremst et klasserom. Liturgien er en hellig lek der vi deltar i et drama med alle kroppens sanser. Vi føler, hører, smaker, ser og lukter. Lik den som har søvnproblemer får rådet å bare sove i sengen og ikke spise eller gjøre lekser i den, trenger troen et sted som er avsatt til bønn og gudstjeneste, og bare det. Gud er ikke mer tilstede i det innviede rommet og ved det innviede alteret enn ved disken i kebabsjappa. Hele jorden er full av Guds herlighet. Men vi trenger et rom for tilbedelse for å bli minnet på Guds nærvær også utenfor kirkerommet.

Man kan si at kirkerommet er til for at vi skal forstå at hele skapelsen er et kirkerom. På samme måte har vi hellige bilder for å gjenkjenne Guds avbilde i hverandre. Vi har et alterbord for å innse at all føde, til sjel og kropp, på alle bord kommer fra Gud. Vi tilber for å gjenkjenne lovsangen naturen synger om sin skaper. Og vi tegner korset over oss for å minnes at det ikke finnes lidelse Gud ikke deler med oss. De fysiske tingene holder oss fast i det usynlige evige.

Og derfor tar ordtaket som sier at det er bedre å sitte på fjellet å tenke på Gud, enn å sitte i kirke å tenke på fjellet skammelig feil. For kroppen husker bedre enn tanken. Det vi gjør setter seg dypere enn det som bare tenkes. Gode vaner er kroppens måte å lære hodet å tro. Om vår tro bare skal holdes i live gjennom ord, blir den lett glemt. Men en fysisk handling, en sang eller en liturgi glemmer vi ikke så lett. Det ser presten hver uke på sykehjem: Lenge etter de abstrakte konseptene er borte, lever troen i salmesangen og kroppslige minner.

Etter presten har tegnet korsets tegn, hilser hun menigheten med fred, lik Jesus hilste sine disipler med fred etter oppstandelsen. Vi er ikke tilskuere som minnes noe som har skjedd for lenge siden. I prestens ord er det Jesus selv som hilser oss som han hilste disiplene. Vi er samlet for å feire oppstandelsen. Skapelsens åttende dag. Og en god fest setter seg i alltid i kroppen.



William Grosås, kapellan i Birkeland menighet.




Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"