Beatles tar feil. De synger All you need is love, men det stemmer ikke. Det er ikke tilstrekkelig å elske. Det gjelder å elske de rette tingene i den rette rekkefølgen. Det er jo ikke for lite kjærlighet i verden. Problemet er ikke at vi elsker for lite, men at vi elsker det uviktige høyere enn det viktige. Vi elsker for eksempel penger og makt høyere enn mennesker. Men rekkefølgen teller. Det er okay å elske fotball-laget sitt, men man bør ikke elske det høyere enn barna sine. Og det er fint å elske sitt gode navn og rykte, men det er dumt å sette sitt gode navn og rykte foran vennene sine.
Alt er ikke like viktig. Og derfor trenger vi fastetiden. Kristen faste er å begrense det uviktige for å gi bedre plass til det viktige. Vi faster for å «holde fast» på prioriteringene.
Derfor er de rutinerte veilederne fra kirkens tradisjon ikke så opptatt av hva vi faster fra som hva vi faster til. Hva som er målet med fasten. Og for en kristen er målet med fasten å øve seg i å elske alt i rett rekkefølge: Å elske Gud høyere enn alt, og som en direkte konsekvens av dette elske sin neste som seg selv.
Men hvor skal man begynne? Hvilke råd gir tradisjonen den som er uvant med faste? Et tips man ofte støter på i litteraturen er at det gjelder å sette seg så små mål at du klarer å holde ut. Å starte dagen med fem minutter i stillhet gjennom fastetiden, har langt større effekt enn å meditere en halvtime hver dag den første uka, for så å gi opp. Finn et mål som er så lite at du nesten forakter det, og hold så fast på det du har bestemt deg for.
Det fine med fasten er at den ikke gjør oss til moralister. Mens moralisten avstår fra noe fordi det er ondt, avstår den som faster fra noe godt. Det samme brød Jesus fastet fra i ørkenen velsigner han i nattverden. For den kristne er alt skapt av Gud. Ingenting er ondt i seg. Det gjelder bare å holde styr på rekkefølgen. Så kan det hende Beatles får rett likevel.
Interessert i å lese mer om kirkens fastetid? Klikk deg videre til kirken.no for mer infirmasjon.