Påsken i Fridalen menighet

Her er en oversikt over det vi publiserer og aktiviteter du kan gjøre denne påsken

VI FEIRER (DIGITAL) PÅSKE!

På grunn av nye strenge korona-restrikasjoner, skjer årets flotte påskefeiring i Fridalen mest digitalt. I tillegg kan du ta turen til kirken og gå påskevandringen som er satt opp utenfor - kikke på påskeutstillingen, og lage legopåske hjemme. La oss sammen feire påske!

Se www.fridalen.no - Facebook: Fridalen kirke - Youtube: Kulturkirken Fridalen

PUBLISERINGER I PÅSKEN 2021:

Fredag 26. mars kl. 12: «Cross over Fridalen». Rapper møter barnekor – biskop Halvor møter kunst.
Medvirkende er Selim "Action The Man" Mutic, Collegium Vocale Gutter og Jenter (dirigent Silje Strand Blichfeldt), profesjonelle musikere under ledelse av kantor og dirigent Knut Christian Jansson.
Arr: Fridalen kirke med støtte fra Påskefest.

Palmesøndag 28. mars kl. 11: Sokneprest Eli-Johanne Rønnekleivs preken publiseres lenger nede i denne artikkelen.
Kl. 18: Faurés «Requiem». Medvirkende er Collegium Vocale Gutter, Jenter (dirigent Silje Strand Blichfeldt) og Ung (dirigent Kristine Bjånes) sammen med profesjonelle musikere under ledelse av kantor og dirigent Knut Christian Jansson.
Arr: Collegium Vocale Gutter, Jenter og Ung.

Skjærtorsdag 1. april kl. 11: Kapellan Oddbjørn Stubhaugs preken publiseres på www.fridalen.no

Langfredag 2. april kl. 11: Pergolesis «Stabat Mater» live-streames på Fridalen kirke på facebook.
Medvirkende er Ingvill Holter, sopran; Daniela Iancu Johannessen, alt; strykekvartett og skuespiller Ragnhild Gudbrandsen under ledelse av Knut Christian Jansson. Atle Otto Moe er liturg.
Arr: Fridalen kirke med støtte fra Påskefest.

I løpet av Langfredag publiseres også prostiprest Atle Otto Moes preken på www.fridalen.no

Påskeaften 3. april kl. 23: «Fra mørke til lys». Påskenattsmeditasjon over C. Francks «Preludium, koral og fuge». Knut Christian Jansson, klaver og Eli-Johanne Rønnekleiv, liturg.

Påskedag 4. april kl. 9: Påskejubel!
Påskedagspreken publiseres på www.fridalen.no kl. 11.

PÅSKEVANDRING: Utenfor Fridalen kirke er en påskevandring med oppgaver for hele familien satt opp. Her kan du vandre gjennom påskeevangeliet sammen med familien eller alene om du ønsker det.

Her er noen tips til hva dere kan gjøre når dere er her:
I løpet av påskeuken kan dere bære med dere en stein som dere kan legge ved plakaten for Langfredag. Steinen kan være et symbol på det som vi synes er trist, vanskelig, dumt, noe vi er bekymret for eller det vi er redd for. Når vi legger det ved steinen kan vi tenke på at Jesus har lovet å være med oss alle dager-både de gode og de vonde dagene.
"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."

Du kan se vår lille informasjonsfilm HER om påskevandringen

Legg også merke til vår påske-utstilling i vinduet til kirken!
Ta gjerne bilde og tagg #fridalenkirke  på facebook, så kan du vinne et påske-egg!

LEGO PÅSKE: Vinneren kåres 5.april klokken 15.00. Lego påske kan du lese mer om HER

Årstad kirke er åpen kl. 12-14 Palmesøndag – Skjærtorsdag – Langfredag – Påskedag.
Her kan du be, tenne lys og finne noen å samtale med.

VI ØNSKER ALLE EN VELSIGNET PÅSKEHØYTID!

 

Ein velduftande palmesøndag - preike ved Eli-Johanne Rønnekleiv, sokneprest

Medan Jesus var i Betania, heime hos Simon den spedalske, kom det ei kvinne bort til han med ei alabastkrukke med dyr salve. Den helte ho ut over hovudet hans medan han låg til bords. Då læresveinane såg det, vart dei arge og sa: «Kva skal slik sløsing tena til? Denne salven kunne vore seld for mange pengar som kunne gjevast til dei fattige.» Men Jesus merka det og sa til dei: «Kvifor plagar de henne? Ho har gjort ei god gjerning mot meg. Dei fattige har de alltid hos dykk, men meg har de ikkje alltid. Då ho slo denne salven ut over kroppen min, salva ho meg til gravferda mi. Sanneleg, eg seier dykk: Overalt i verda der dette evangeliet blir forkynt, skal det ho gjorde, bli fortalt til minne om henne.» Matteus 26,6-13

Pris din Gud, mi sjel!
Velsign hans store namn.
Pris din Gud, mi sjel!
Han reiser deg frå grav.

Salmeboka frå 2013 utvida kapitlet «Lovsong, takk og tilbeding». Dette verset med tekst frå Salme 103 høyrer heime der. Tilbeding er ikkje eit ord vi brukar ofte. Å tilbe er heller ikkje noko vi gjer sånn utan vidare. Det er så inderleg – så fysisk – så tydeleg - slik denne gamle undervisnings-plansjen frå ein skule illustrerer. Medan eg leita etter høveleg illustrasjon, fann eg mange maleri der makt- og kjønnsperspektivet slo meg først; menn som sit eller ligg rundt bordet og bokstavleg talt ser ned på kvinna som ligg endå lågare. Alternativt ikkje bryr seg og overser henne.
Dei som har illustrert denne fortellinga gjennom tidene, har truleg vore meir inspirert av framstillinga i evangeliet etter Johannes heller enn Markus og denne hos Matteus, for hos desse to siste står det tydeleg at salven blir helt over hovudet hans.
Uansett; Jesus føyser ikkje kvinna vekk. Han let seg bli salva – han tek imot tilbedinga – og han lyfter kvinna opp der mellom mennene og gjer henne til eit føredøme.

Salving som tilbedelse
Då Jesus vart fødd, fekk han myrra som ei av gåvene - ei gåve som gjorde det klart at ein konge var fødd. Ein konge som skulle salvast til gjerning, slik kongar i israelsfolket tidlegare var salva i ein kroningsseremoni.
Jesus er annleiskongen. Den dyre og kostbare salven blir gitt han som rir inn i Jerusalem på eit esel. Jesus er kongen som solidariserer seg med fattige og småkårsfolk.
Og Jesus er Messias. Den som Gud har salva til stor gjerning. På gresk Christos – den smurde. Salvinga gjer kongemakt synleg i ånd og gjerning. Når vi seier og syng Jesus Kristus i våre gudstenester, er det både som truvedkjenning og i tilbeding til vår konge og forsonar.

Salving til død
Når kvinna salvar Jesus, salvar ho han til gravferd. Jesus seier det sjølv: Då ho slo denne salven utover kroppen min, salva ho meg til gravferda mi. Ho. Det er kvinner som salvar i evangelia. I Jakobs brev (5,14) kan vi lese at det er dei eldste, altså menn, som salvar: Er nokon av dykk sjuk, skal han kalla til seg dei eldste i forsamlinga, og dei skal be over han og salva han med olje i Herrens namn. Salving er mulig i vår kyrkje – ei teneste ein kan spørre om. Vi reknar det ikkje som eit sakrament – som nådemiddel og heilag handling – slik katolikkane gjer det, men salving er ein del av verktøykassen ein har som prest i ein kyrkjelyd og som sjuke kan spørre om.
Når ein sjuk ynskjer salving, kan det finnast forventningar om helbredelse, så salvingshandlinga og forbøna skal og må vere innramma av gode samtalar med den som er sjuk. Og når helbredelse ikkje skjer, og det bokstavleg talt blir salving til gravferd, kan likevel salvinga vere eksistensielt viktig. Sjølv ber eg med meg ein historie om ei ung, sjuk kvinne som etter å ha blitt salva og bedt for, sa: «No er eg ikkje redd for å møte døden lenger.»

Salving som sløseri
Jesus veit kva som ventar han. Han takkar også for denne styrkjande og lindrande gåva. Men reaksjonane frå læresveinane let ikkje vente på seg: Pengane kunne vore brukt meir fornuftig! Dette er sløseri! Salve for 300 denarar – ei årsløn – brukt på nokre sekund!

Sløsing møter snusfornuft i dette spørsmålet: Kva brukar vi pengar på i Guds rike?
I Fridalen har vi brukt pengar på kunst siste året. Ei testamentarisk gåve som dei avdøde systrene ynskte skulle bli brukt slik somme kanskje vil kalle ufornuftig sløseri. Men kva har det gitt kyrkjelyden? Kristus er malt for augo våre når vi kjem inn i Fridalen kirke! Den oppstadne Jesus Kristus møter oss i Agnus Dei-bildet når vi går inn i kyrkjerommet – og altertavla dreg oss vidare inn og fram i rommet – i bodskapen - i fellesskapet. Eit tips: Når vi ikkje kan samlast fysisk som kyrkjelyd i kyrkjerommet vårt denne påska – sjå videoen «Cross over Fridalen» der biskop Halvor Nordhaug og tidlegare sokneprest i Fridalen Knut Kaldestad samtalar om påskebodskapen i den nye kyrkjekunsten vår. Innramminga av samtalen er også typisk Fridalen-vakker!

Som kristne kan vi velge å bygge småkyrkjer eller katedralar. Vi kan ha fokus på bygning og vedlikehold heller enn menneske. Dei fattige har vi alltid hos oss. Som kyrkjelyd skal vi alltid ha fokus på den diakonale tenesta! Men vi skal ikkje sjå smått på trushandlingar.

 

Salving til liv

Vi skal heller ikkje sjå smått på trusvitne - anten det er menn eller kvinner. Denne teksten lyfter også opp den bodskapen. Når kvinna salvar Jesus, blir den tilbedande handlinga til liv for henne: Overalt i verda der dette evangeliet blir forkynt, skal det ho gjorde, bli fortalt til minne om henne.

Forrige søndag var 21. mars. Datoen som også i 1961 var søndag, Maria bodskapsdag og dagen då Norges første kvinnelege prest Ingrid Bjerkås blei ordinert til teneste. (Og dagen då prosten vår vart fødd).
Denne påska sitt evangelium er innramma av kvinner som er trusvitne. Både palmesøndag og påskedag møter vi kvinner som handlar – trushandlingar som peiker på Jesus Kristus, og som Jesus seier også peikar på kvinner som trusvitne.
Dagens evangelium gir oss alle frimod til teneste - ikkje berre i ord, diskusjonar og drakampar om kva som er fornuftig eller ufornuftig å gjere.
Først og fremst blir vi lyfte opp til teneste i handling. Med tilbeding.

ANDAKT SKJÆRTORSDAG Preken ved prest Oddbjørn Stubhaug

Skjærtorsdag samla Jesus sine disiplar til eit måltid. Eit måltid som vi har framleis og minnast han.

Noko av det flottaste eg veit er å sitte rundt eit bord saman med gode vener og dele eit godt måltid. Fellesskapet rundt eit bord, mens ein ete og drikker saman, kan vere heilt spesielt – ikkje minst når det er ingenting ein skal rekke, ingen andre mål for denne ettermiddagen eller kvelden enn å vere saman. Det gir rom for dei gode samtalane; om både det djupe, det kvardagslege, om livet, om tro og tvil og det kan vere plass til mykje tull og tøys. Ein sitter der, rundt bordet, ein ser og er opptatt av kvarandre.

«Eg har lengta inderleg etter å eta dette påskemåltidet i lag med dykk» sa Jesus, då han hadde samla sine disiplar rundt bordet på Skjærtorsdagen. Det var nok på mange måtar eit måltid som dei fleste andre med gode vener, og samtidig var påskemåltidet spesielt ved at dei minna kvarandre på frigjeringa av israelittane frå Egypt. Dette kan ein lese om i første del av 2. Mosebok, eller ein kan sjå animasjonsfilmen «Prinsen av Egypt», som er fin for både små og store.

Når Jesus seier at han hadde lengta inderleg etter å ete påskemåltidet i lag med disiplane, så er denne ein del av Guds store lengsel. Guds inderlege lengsel etter oss menneskjer er kristendomens utspring. Heilt sidan tidenes morgon då mennesket vendte seg vekk frå Gud har Gud lengta tilbake til fellesskapet som vi var skapt til. Eit fellesskap som vår skapar vil ha med oss, oss som han skapte i sitt bilete.

Gud sjølv er fellesskap, i Faderen, Sonen og Anden. Eit fellesskap som vi kan få del i. Eit  ope, inkluderande og inviterande fellesskap som alltid søker etter nye. Eit fellesskap der vi skal verkeleg få vere den vi er.

Skjærtorsdagen innstifta Jesus det vi kallar nattverden. Jesus tok eit brød, braut det, bad takkebøna, og gav det til disiplane og sa at det var hans kropp. Han bad dei ete det til minne om han. Så tok han eit beger med vin, bad takkebøna, og gav disiplane og sa at det var han blod. Han bad dei drikke det til minne om han. Nattverden vi feirar i gudstenestene er eit måltid til minne om Jesus. Men det er og eit måltid der Jesus kjem så nært oss han kan komme. I nattverden får vi på underleg vis del i Guds fellesskap, eit fellesskap Gud inderleg lengtar å ha med oss alle, og eit kvart menneske.

 

Dagens bibeltekst: Lukas evangeliet 22, 14-23

 

Andakt Langfredag av seniorprest/prostiprest Atle Moe:

Dette årets langfredagsfortelling er fra Lukas 22,39-23,46 

I Getsemane

Jesus gikk ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» *Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden.• Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»

Jesus blir tatt til fange
Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.
    Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.»

Peter fornekter Jesus
De grep ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestejente fikk se ham der han satt i lysskjæret. Hun stirret på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.» Men Peter nektet og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: «Du er også en av dem.» «Nei, det er jeg ikke», svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som slo fast: «Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer.» Men Peter svarte: «Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!» I det samme, før han hadde talt ut, gol hanen. Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.

Jesus for Det høye råd
Mennene som holdt vakt over Jesus, hånte ham og slo ham. De dekket til ansiktet hans og sa: «Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?» Også på mange andre måter spottet de ham.
    Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen; både overprester og skriftlærde var der. Jesus ble ført fram for Rådet, og de sa: «Er du Messias, så si oss det.» Men han svarte: «Hvis jeg sier det til dere, vil dere ikke tro meg, og hvis jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.» Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitneutsagn? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»

 

Jesus for Pilatus
Hele forsamlingen brøt nå opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å anklage ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: Han vil hindre at vi betaler skatt til keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men de sto på sitt og sa: «Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»
    Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte inn under domsmakten til Herodes, sendte han Jesus over til ham, for også Herodes var i Jerusalem i de dagene.

Jesus for Herodes
Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

Pilatus feller dommen
Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» *Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.• Da ropte de alle som en: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!» – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord.
    Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!» For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» Men de presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket.
    Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje.

Jesus blir korsfestet
Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus.
    En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’ For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?»
    Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. *Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»• Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
    En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

 

Jesus dør
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.

 

For at mennesker skal forstå

 

Hvorfor måtte Jesus dø? Hvis det var slik at forholdet mellom hellig guddom og ufullkomment menneske måtte repareres, hvorfor måtte da noen i det hele tatt dø? Hvorfor kunne ikke guddommen – den eneste, hellige Gud som vi tror på – hvorfor kunne ikke Gud ha ordnet opp i dette på en mindre dramatisk og mer human måte? Hvorfor så forferdelig, så grusom, så blodig måte?

 

Spørsmålet er evige aktuelt. Jeg har fått med meg at noen ikke-religiøse mennesker, i tillegg til å tro at det ikke finnes en gud, også tar avstand fra at en eventuell gud skulle trenge noe slikt. Vel, om en ikke tror det finnes en guddom, tar en jo avstand fra den utbredte menneskelige oppfatningen og tilnærmingen til at det i det hele tatt finnes noe hellig. Og i den menneskelige tilnærmingen, tror jeg faktisk at svaret ligger.

Altså: Kanskje ligger svaret på spørsmålet om hvorfor noen, dvs. Jesus, absolutt måtte dø for å forsone Gud og mennesker, mer på den menneskelige siden enn på den guddommelige.

 

Det ser ut som om mennesker i ethvert samfunn og kultur og fra enhver religion, finner det nødvendig å nærme seg det hellige med ærefrykt. Vi kjenner vel ikke ett samfunn eller én kultur i verdenshistorien eller i vår samtid hvor det ikke eksisterer en religion. Ofte har religionen vært brukt til å undertrykke mennesker, og ofte har religionen selv vært undertrykket. Men forestillingen om noe helt annet, om noe hellig, den eksisterer overalt og i alle samfunn. Skulle det bli oppdaget enda flere, ukjente folkeslag i Amazonas eller på Borneo, så vil vi helt sikkert se at også de har noe hellig, noe de nærmer seg med ærefrykt. Selv om det selvfølgelig også finnes ikke-religiøse mennesker i verden, så er likevel en religiøs tro noe grunnleggende i dét å være menneske, i det og være menneske sammen med andre mennesker – altså i det å være et samfunn.

 

Og da blir det gjerne slik at mennesket opplever at det kommer til kort overfor det hellige, og trenger så og si å blidgjøre guddommen. Det naturlige mennesket opplever at det kommer til kort overfor Gud, og erkjenner å være det som i kristen sammenheng rett og slett kalles «synder». Det ser rett og slett ut som om en slik bevissthet er noe som faktisk hører til det å være menneske.

Denne naturlige erkjennelsen blir bekreftet også i den troen vi hører til. I kristendommen, og i jødedommen, i religionen som er vår tros utgangspunkt og forløper, er det også slik: Vi tror at det hellige, selveste Den hellige – som vi får lov å kjenne fordi han selv vil være kjent og som derfor har åpenbart seg for oss mennesker i historien – vi tror i kristendommen at Gud ganske riktig ikke er tilfreds med hvordan vi mennesker betér oss på jorden: ikke i forhold til Gud selv, og ikke i forhold oss mennesker imellom. Og så tror vi på det Jesus selv sa om seg selv, dvs. at han er Gud i skikkelse av et menneske, og at han ordner opp i forholdet mellom menneske og Gud.

 

Men igjen: Hvorfor måtte han dø for at dette skulle gå i orden? Hvorfor måtte det være så dramatisk? Hvorfor kunne ikke straffen, og det absolutt skulle være en straff, vært mildere? Kunne ikke et «unnskyld Gud» fra Jesus vært godt nok for Gud?

 

Jeg vet ikke hvordan Gud tenker utover det vi finner referert i Bibelens mange bøker, hvor mennesker har fortalt om sine opplevelser og tanker om Gud. Men kanskje var det ikke Gud som faktisk trengte et menneskeoffer for å bli blidgjort? Kanskje var det vi mennesker som trengte å få lov til å ofre?

For som vi ser så tydelig der menneskets naturlige religiøse natur styrer, der hvor det finnes en annen religion enn vår kristne, så erkjenner mennesket at det er det som i kristendommen kalles en synder. Og den naturlige, menneskelige reaksjonen er å ofre noe til guddommen. Og noen ganger, har vi sett i nå helst utdødde religioner, så ofrer en til og med et menneske, når folkets synder ansees store nok.

 

Kanskje ville vi mennesker ikke forstått at vi faktisk kommuniserte med selveste Gud – kanskje ville vi ikke forstått at Gud tilbød tilgivelse, dersom han hadde nøyd seg med et «unnskyld» fra Jesus som et offer for menneskets ufullkommenhet?  

Som en eller annen har sagt, og jeg siterer etter hukommelsen: «Gud ble mye greiere og mildere etter at han ble kristen»! Vår måte å tenke om Gud og oss selv på, vår måte å tenke på om straff, oppgjør, tilgivelse, er sterkt preget av Jesu lære om nettopp Gud og om Guds vilje. Vårt samfunn er, i all sin ufullkommenhet, faktisk sterkt preget av at Jesus en gang levde her på jorden. Vår humanistiske tankegang er gjennomsyret av Jesu lære om medmenneskelighet og om Guds kjærlighet og omsorg for oss mennesker og for vår verden. Selv mennesker som ikke anerkjenner Guds eksistens eller at Jesus var Gud selv på jorden, er i en vestlig, kristen-influert sammenheng påvirket av Jesus.

Det har gått langsomt, og mange steder er det langt igjen. Det går langsomt, men over lang tid er derfor dødsstraff avskaffet, selv for de forferdeligste gjerninger.

Straffesystemet ser, mer og mer ettersom tiden går, at bak den forferdeligste gjerningen, bak den forferdeligste synd, så finnes det et menneske med den verdien det har ved å være en Guds skapning.

 

De fleste av oss som lever i dette landet og denne delen av verden, ser ikke behovet for dødsstraff, ikke for noen forbrytelse eller synd. Men så sent som etter den siste verdenskrigen, ble mennesker henrettet med dødsdom også i Norge. Lenger siden er det ikke. Og i land Norge har et hjertelig forhold til, praktiseres fortsatt dødsstraff, med stor tilslutning fra flertallet i befolkningen.

 

I Midtøsten for to tusen år siden var dødsstraffen alminnelig og logisk. Ikke minst var den fra et menneskelig synspunkt logisk i forhold til den hellige Gud: I henhold til det jeg påstår er den naturlige, menneskelige tenkemåte, så var døden nødvendig om det virkelig skulle være slik at menneskets forhold til Gud skulle ordnes én gang for alle.

Den milde Gud som vi har lært å kjenne nettopp gjennom Jesus, trengte kanskje ikke dette offeret. Men Gud selv skulle altså i den tiden, på det stedet, kommunisere med mennesker som tenkte slik. Og skulle Gud og menneske faktisk forstå hverandre, eller rettere sagt: Skulle mennesket forstå hva som skjedde, forstå Guds tilgivelse for all menneskelig dumhet, likegyldighet, ondskap, da måtte det skje nettopp på den måten det skjedde: Ingen andre enn Gud selv, i skikkelse av Jesus, kunne være offeret.

 

Det uventede var at han ikke forble i døden, men ble oppreiste igjen. Livet vant over døden, Guds godhet vant over det vonde.

 

I denne høytiden beveger vi oss langsomt fra dag til dag. Langfredagen er en dyster dag. Men følg med, og gled deg til påskedag, og til påskedagens budskap!

Kontaktinformasjon for Fridalen menighet

Åpningstider kontor:
Tirsdag, torsdag og fredag
kl. 09.00 - 15.00

Tlf: 55 30 81 20

E-post: fridalen.menighet.bergen(a)kirken.no

Besøksadresse:
Roald Amundsens vei 100
5067 Bergen

Postadresse:
Postboks 74, Slettebakken
5821 Bergen

Åpningstider Åpen Barnehage: 
Mandag, onsdag og torsdag
kl. 09.00 -14.30

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"