Han er oppstanden!
Ja, han er sannelig oppstanden!
Slik ville det ha lydt i alle landets kirker i dag – hadde det ikke vært for den hersens pandemien. Men selv om vi ikke får si det høyt sammen på begynnelsen av påskedags-gudstjenesten og selv om vi ikke får synge «Deg være ære» av hjertets fulle hals, så er det likevel sant:
Livet vant, dets navn er Jesus.
Halleluja.
Han var død, men se han lever.
Halleluja.
Dødens porter åpner han,
viser vei til livets land.
Halleluja. (Påskesalme av Olav Hartman)
Det er livet vi feirer i dag. Men kanskje er det vanskelig å finne frem til den jublende gleden over livet nå når vi står midt oppi en slitsom pandemi som har vart så lenge. Og nå har vi også fått frykten for nye mutasjoner som vi ennå ikke har funnet vaksiner mot. Ja, det kan være tungt å holde motet oppe i disse dager. Men dette med blandede følelser på påskedag, er ikke noe nytt. Legg merke til hvilke følelser kvinnene hadde da de løp bort fra den tomme graven for å fortelle hva de hadde opplevd:
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndet de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» Og de gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» Matt 28,1-10
Redde, men jublende glade – det må vel kunne sies å være blandede følelser. Kanskje var det en vakker solfylt morgen – lik den vi opplevde her i Bergen i går. Kanskje spirte det av liv rundt kvinnene der de vandret mot Jesu grav. Det grønne nye livet var synlig i gresset og på busker og trær. Den velluktende oljeduften blandet seg kanskje med lukten av vår. Men det er ikke sikkert kvinnene la merke til det. De var jo i sorg – en kjent menneskelig erfaring. Alle som får leve en stund her på jorden, vil erfare det å miste en person som står dem nær. Det er tungt å være i sorg. Men det er likevel kjent – vi vet hva det er. Det hører med til menneskelivet.
Men så skjer det noe ukjent, noe som sprenger alle grenser: Steinen var rullet fra graven og når de går inn i graven finner de ikke Jesu kropp og engelen sier til dem: «Han er ikke her. Han er stått opp, slik som han sa.» Er ikke Jesus død lenger? Er det derfor graven er tom? Spørsmålene må ha stått skrevet i ansiktene deres. Men hvordan kan han være levende? De hadde jo sett med sine egne øyne at han døde på korset. Forvirringen er stor. Graven er tom, kroppen til Jesus er borte, men kan en som var død, bli levende igjen?
Sorgen var kjent område, men oppstandelse fra de døde – det var noe helt nytt og grensesprengende. En ny og total annerledes erfaring. Jesu oppstandelse fra de døde er sentrum i den kristne troen – og samtidig er oppstandelsen kristentroens største problem. Den kjente teologen Jan-Olav Henriksen sier det slik: «Oppstandelsen er så å si det umulige, det som verken kan skje, eller som det er mulig å forestille seg, om vi opererer med vanlige forutsetninger for hva som faktisk skjer i verden.» Jesu oppstandelse er ikke en gjenoppvekkelse sånn som skjedde med Lasarus. Lasarus ble vekket til live igjen av Jesus, levde resten av sitt liv og døde så når hans tid var kommet. Men når Jesus står opp fra de døde, så handler det om en etablering av livet på nye betingelser, ifølge Henriksen.
Jesu oppstandelse handler om at døden ikke lenger har makt over ham. I Guds rike er det andre livsbetingelser enn i vår verden. Gud gjør det umulige mulig, og kan dermed befri mennesket til et liv i verden der døden ikke er gud, ifølge Henriksen. For hvis oppstandelsen ikke har funnet sted, så innebærer nemlig det at døden er gud. I en slik virkelighet er døden det eneste som er sikkert og som er verd å regne med, og den siste bestemmende makt over vårt liv.
Men i kirken – på påskedag – har vi kristne fått i gave troen på at oppstandelsen er en realitet selv om vi aldri helt kan begripe hva den egentlig innebærer med vår rasjonelle tanke. Så kanskje står vi igjen med blandede følelser vi også: litt forvirret intellektuelt sett, litt deprimert på grunn av pandemien og andre prøvelser livet gir oss, og litt jublende glad fordi vi får oppleve nok en påskedag i troen på at livet og kjærligheten er sterkere enn døden.
God påske!
Vennlig hilsen Rose-Marie i Sælen