Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Dåpens mysterium

Preken fra 15.01.2017 Lesetekstene er fra Jesaja 42, 1-6 og Aposteles gjerninger 18,24-19,7

Det er to fortellinger fra mitt liv, som vi skal ta med oss i møte med dagens tre tekster.

Den første er fra den dagen da jeg ble en kristen. Det var mens jeg gikk i fjerde klasse. Det var vår, og jeg lekte som vanlig ute i skolegården. Der hadde vi et spill, som vi ganske enkelt kalte for vått. Det foregikk mellom tre grinder, hvor to var mål, og den siste markerte hvilken banehalvdel man hadde.

Jeg var ganske god i det spillet, og jeg tror det var slik de andre så meg også. En helt vanlig gutt som var rimelig god i spillet vått.  Etter friminuttet gikk jeg inn til timen, som vanlig. Litt for sent, som vanlig. Det var kristendomsundervisning, og læreren spurte om det var noen kristne i klassen. Jeg tenkte at jeg kunne svare på det spørsmålet, så jeg rakt hånden raskt i været. Det gir en god følelse av å kunne rekke hånden opp i været. Men litt etter litt merket jeg at dette ikke var en slik gang. Jeg tittet litt rundt meg. Alle tittet på meg, der jeg satt midt i klasserommet med hånden høyt i været.

Slik ble jeg en kristen. I friminuttet som fulgte spilte vi ikke vått. De andre i klassen flokket seg rundt meg og stilte alle mulige spørsmål om hva jeg trodde på. Hvorvidt Gud kunne få et tre til å sprette opp av bakken i skolegården, om Gud ville komme flygende hvis jeg ba, og jeg skulle stå opp igjen til et nytt liv i en virkelighet som lignet denne, men bare at den var bedre.

Jeg ante ingen ting om disse tingene. Ingen verdens ting. Jeg rakk opp hånden ganske enkelt fordi min mor og far gikk i kirken, og jeg fulgte med dem. I kirken var vi jo alle kristne, så jeg hadde trodd i mitt barnlige sinn at alle andre også var kristne. Men slik var det altså ikke.  For ikke lenge siden hadde jeg var en rimelig flink spiller i vått. Nå var jeg han kristne, som måtte svare på alle mulige rare spørsmål om Gud, som jeg ikke hadde noe svar på.

Slik fortsatte det fra tid til annen opp gjennom barneskolen og ungdomsskolen. Spesielt gjaldt spørsmålene knyttet til hvorvidt jeg hadde sett Jesus, om han tuslet rundt i klasserommet eller andre lignende forestillinger, som antagelig de kristne så for seg.

Den andre fortellingen er fra da min far var syk med kreft, en sykdom som til slutt tok livet fra ham. Det er en dypt tragisk hendelse for en ung gutt. Det solide, trygge og stabile jeg hadde forholdt meg til et helt liv, om enn så kort, var borte. Jeg husker den dagen det var gravferd. Jeg satt foran i kirken hjemme, med familien min rundt meg. Bakover i benkeradene satt alle mine klassekamerater, lærere fra skolen, naboer og venner.

Jeg enset dem ikke, selv om kirken var full. Men så skjedde det noe jeg aldri vil glemme. Under seremonien ble jeg fylt av en varme jeg aldri har kjent tidligere. Det var som å bli spiddet av en sol, som stakk rett igjennom meg. Sorg jeg hadde kjent var borte. Frykten forsvant. Jeg følte meg fredfylt og rolig. Det var som om jeg brått kjente alle de som fylte opp kirkebenkene bak meg. Jeg var omsluttet av en kjærlighet som ville meg vel. Dette er lenge siden nå. Det underlige er at jeg ikke forbant dette med noe religiøst. Det vil si, jeg hadde ikke ord for å beskrive den opplevelsen jeg hadde hatt.

Ordene jeg hadde hørt i kirken, fortellingene fra Bibelen som jeg hadde hørt. Jeg visste ikke om jeg kunne bruke dem. Jeg var derfor ordløs, selv om jeg aldri har hatt noen opplevelse som har endret mitt liv så raskt og radikalt noen gang. Ikke overraskende så begynte jeg etter hvert å studere teologi, men selv etter det studiet, så bruke jeg ikke de store ordene om mine egne erfaringer. Jeg ble aldri trygg på at de passet i mitt liv. Men gradvis, etter hvert som jeg passert 30, så vokste det frem en trygghet på at de kristne ordene passet meg også. Jeg kunne bruke dem på mine egne erfaringer.

Disse to fortellingene skal vi nå bruke for å se nærmere på dagens tre tekster. Vi befinner oss i åpenbaringstiden, hvor vi får høre hva Jesus er og hva han betyr. Dette blir fortalt oss gjennom gamle tekster som er fulle av symboler. Vi blir også introdusert for dåp, et sentralt ritual i vår kirke. Et ritual fylt med mystikk, og muligheten vi har til å beskrive det som skjer, er nettopp gjennom symboler, bilder og fortellinger. Slikt er svært vanskelig for en liten gutt på barneskolen å gjøre rede for. Jeg hadde ikke en gang begynt med tekstanalyse av litteratur, og hadde strengt tatt ingen forutsetninger for å kunne gjøre rede for min tro.

Det som der skjedde, var faktisk at jeg lot de andres forestilling om min tro bli sannheten om min tro. Ordene og ritualene som kirken bruker var ikke mine ord og ritualer, da de var fylt av forestillinger som ikke var mine. Jeg kunne derfor ikke bruke dem. De var helt uten kraft.  Dagens tre tekster er fulle av symboler, som antagelig gav mye mening for den første leseren. Det er lite i Bibelen som er skrevet ned, som ikke er fylt med mening. Ta f.eks Apollo, som vi hørte om i dagens andre tekst. Apollo er en av de greske gudene. En gud for profetier, retorikk og logikk. Vi får også vite at han var fra Aleksandria, den intellektuelle høyborgen i det gamle hellenistiske samfunn. Det blir ikke skrevet ned på slump. Alt fra navn til steder er med på å fylle tekstene med meningsinnhold.

Jeg skal ikke dykke ned i alle de forskjellige symbolene som dukker opp i dagens tekster, men heller prøve å sette opp et bilde. Deretter vil jeg prøve å knytte dette bildet til de to fortellingene vi innledet med. Så håper jeg at det kan være med å kaste et lys over dagens tekster.

Gud er et symbol kirken ikke kommer unna å bruke. Samtidig er ordet gud et av de ordene som det er knyttet mange forskjellige forestillinger til, og mange av disse forestillingene er det svært vanskelig å forholde seg til. Så med en gang man bruker ordet Gud, er det mange som faller av.

En måte å forestille seg Gud og verden vi lever i, er som følger: Det finnes et Liv med stor L, som var fra begynnelsen av. Det består av alt fra det store smellet, og rommer alt liv. Alt fra det ytterste verdensrom, til det aller minste liv her på jorden. Det er i dette livet vi beveger oss og lever i. Samtidig er det et liv med liten l. Dette er meg, og deg. Vi krabber opp på jorden overflate, og har den gleden at vi kan observere det hele en liten stund, før vi krabber ned igjen i jorden.

Gjennom et helt liv lever mennesket i et spenningsforhold mellom disse to. Mellom det store livet, og det lille livet. Den kristne tradisjonen snakker om at mennesket er fanget i sitt eget liv. Dåpens rituale er en drukning av det mennesket som er fanget av det lille livet, og man kryper da opp av dåpsvannet til et nytt liv. Livet med stor L. Altså, men lever ikke lenger isolert i seg selv, men lever et liv i nær relasjon til alt liv.

Livet med sto L, er en måte å forestille seg Gud på. I juletiden feirer vi at det store Livet ble personifisert i Jesus. Det er denne personifiseringen av det store livet som vi i dag møter, da han forteller at han trenger å døpes. Hva var poenget med det?

Da skal jeg prøve å knytte de to små fortellingene fra innledningen til dette spørsmålet. Jeg er antagelig ikke alene om ha hendelser i livet som har ført til at jeg har stengt meg inne i meg selv. Det trenger ikke være så dramatisks som et dødsfall. Det kan være noe så alminnelig som at man opplever urettferdighet på arbeidsplassen, blir misforstått av sine venner eller sviktet av sin familie. Det kan være en rekke ting som gjør at vi begynner å spinne på tanker som ikke har livet i seg. Som er dødt, og som gjør at vi ikke deltar i det som skjer rundt oss. At vi ikke deltar i Livet med stor L. La oss kalle det, det evige livet.

Det er lett å si i en slik situasjon: Det må du legge det bak deg og gå videre. Men det er sannelig ikke lett å oppleve at det. Med intellektet kan man forstå at det er det riktige å gjøre. Men kroppen følger ikke etter. Man klarer ikke å bryte ut av sitt eget fangenskap, uansett hvor riktig man vet at det er.

Her ligger vi ved kjernen i vår kristne tro, som våre symboler og begreper kretser rundt. Vi tror at Livet selv vil oss noe. Vi bruker derfor et personlig begrepet og sier Gud vil oss noe. Han vil at vi skal leve mer, leve større og delta i det livet som er evig. Så i stedet for å vente på at vi skal klare å bryte oss ut av vårt eget fengsel, så bryter han seg inn.

Når vi døper i Jesu navn, så er det nettopp i den tro at det er et liv som er større, som vil oss noe, og som ønsker å bryte ned det fangenskapet vi sitter i, slik at vi igjen kan vandre sammen med Gud i haven. Jeg måtte nesten avslutte med et godt kristelig bilde av mennesket som vandrer i Guds have. Fri, fredfull og åpen for alt hva livet gir av gode gaver. Det er noe med disse ordene som inneholder en kraft. Men den kraften forsvinner gradvis, hvis man ikke bruker dem. Vær frimodig og bruk kirkens ord og symboler på deres hverdagslige erfaringer. Det er i livet de hører hjemme.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kontaktinformasjon for Søreide menighet

Besøksadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

 

Kontortid:

Tirsdag - fredag kl. 09:00-15:00

Postadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

Tlf: 55 59 71 00

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / Fjern kirken.no fra blokkert.

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"