Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Sannheten skal sette deg fri!

Preken fra 07.08.16, Joh. 4, 27-30.39-43; 12. søndag i treenighetstiden

Sannheten skal sette dere fri!

Kristentroen er full av små setninger, som vi har lært i den ene eller den andre sammenhengen. Enkelte sitter igjen fra tiden på søndagsskolen. Det at sannheten setter fri, det er blant de setningene jeg har med meg. Sannheten som setter fri, kan ofte ha en dobbelt klangbunn. Det kan både handle om å snakke sant, og om å høre sannheten om sitt liv.

Den samaritanske kvinnen før høre sannheten om sitt liv. Hun er på vei til brønnen en formiddag, midt i solsteiken. Det er et underlig tidspunkt å gå til brønnen på. De fleste andre hentet vann tidlig om morgenen, før det ble for varmt. Kan hende skammet hun seg over noe, og prøvde unngå de andre. Det sier for så vidt ikke teksten noe om, den slår bare fast at hun kommer alene til brønnen på et tidspunkt hvor det ikke er mange andre på vei til brønnen. Der møter hun Jesus, som snakker med henne. Hun får en underlig og fortrolig samtale, som gjorde henne så oppglødd at hun glemte helt hvorfor hun var kommet til brønnen. Vannkrukken lar hun stå igjen, og hun løper tilbake til landsbyen for å fortelle om det hun hadde opplevd. Vitnesbyrdet til den samaritanske kvinnen er ikke helt etter boken. Det vi forventer er en mann som betingelsesløst tilgir hennes syndefulle liv. Men det er ikke det hun forteller. I stedet er det det profetiske blikket inn i hennes fortid hun forteller om: Han har fortalt meg alt jeg har gjort! Er det så enkelt at så snart man hører en si noe sant om sitt liv, så løper man ekstatisk rundt? Nei, det tror jeg ikke. Det må vær noe annet ved denne teksten også.

La oss begynne med den første leseteksten. Der er vi sammen med israelittene på vei mot det lovede land. Noen blir sendt i forveien, for å undersøke. Speiderne kommer tilbake og kan rapportere om at de har vært i landet de ble sendt til, og at det virkelig flyter med melk og honning. Vi er her inne i en fortelling om hvordan Gud leder israelittene inn i det lovede land. Guds rike. I Jesu møte med den Samaritanske kvinnen møter er også en fortelling om hvordan Guds rike åpenbarer seg, denne gangen for en samaritanske kvinne. Her ligger også det nye i denne fortellingen. Samaritanene og israelittene gikk ikke godt overens, og landet som flyter med melk og honning var først og fremst et løfte til israelittene. Det står derfor at disiplene undret seg over at Jesus snakket med denne kvinnen. Den samaritanske kvinnen er ikke spesielt from, hun er av et annet folkeslag og i tillegg kvinne. Møtet med Jesus åpner Guds rike opp for denne kvinnen. Hun var en fremmed, men ble et guds barn. Opplevelsen av å ikke høre til var så sterk hos denne kvinnen at hun valgte å hente vann i brønnen mens dagen var på det varmeste. Jesus gav denne kvinnen en erfaring av å høre til.

Sannheten skal sette fri. Det er mange typer sannhet. I denne fortellingen tenker jeg det ikke er de profetiske ordene, som taler sant om kvinnen som setter henne fri. Jeg tenker det først og fremst er hennes utenfor skap hun blir satt fri fra. Hun var en fremmed, men ble en venn.

Det hender jeg kommer inn i en forsamling og tenker, her er en fremmed. Jeg vet ikke hva jeg og de andre har til felles. De snakker på en måte jeg ikke forstår, de ler av vitser jeg ikke forstår og de har interesser jeg ikke forstår meg på. Jeg er en fremmed. Det hender også at jeg opplever å komme inn i en forsamling hvor vi snakker om løst og fast. Da står det alltid bra til, været er som regel dårlig. På mange måter ganske overfladisk, men kanskje ganske nødvendig. Det er slitsomt å hele tiden rote rundt i dybden av livet. Men spørsmålet er: Finnes det i det minste ett sted hvor jeg kan slippe å være en fremmed, hvor jeg kan få være den jeg er uten frykt for å ikke høre til?

Vi som kirke er kalt til å lage slike fellesskap hvor vi har som mål at alle skal oppleve at de hører hjemme. Vi er kalt til å selv å ta steget inn i Guds rike, og så lede de vi møter på samme vei. Det er ingen lett oppgave.

Dagens flyktninger bringer med seg erfaringer vi ikke kjenner til. De har en kultur vi kjenner dårlig til, og språket er ganske annerledes. De er kommet til vårt land, og hvordan skal vi klare å få dem til ikke å føle seg som en fremmed.

Jeg forstår Jesu profetiske tale over denne kvinnen på følgende måte. For det første stopper han opp og bruker av sin tid på en kvinne, som de rundt kanskje tenkte det ikke var verd å bruke tid på. For det andre gir han uttrykk for å kjenne til denne kvinnens liv. Ikke for å arrestere henne for gale ting. Han ser denne kvinnen som hun er. Det er ingen ny mirakelkur som her listes opp. Jesus bruker tid, han ser og hører et annet menneske.

Kan hende er vår største utfordring i å lage fellesskap hvor folk kan føle seg hjemme at vi ikke bruker av vår tid på dette fellesskapet. Hvordan kan vi se og høre andre mennesker hvis vi løper gjennom hverdagen? Hvordan kan de gode samtalene dukke opp, hvis vi har begrenset med tid til å snakke sammen? Sannheten som setter fri er i denne teksten den, at du hører hjemme i Guds rike. Men sannheten til oss, er kanskje at vi har vanskelig for å formidle dette til de vi møter, da vi haster av sted i vår hverdag.

Jeg har denne sommeren trent på å gjøre ingen ting. Det er langt vanskeligere enn det høres ut til. For når man prøver å gjøre ingen ting, så dukker det som oftest opp mange følelser og tanker som kverner rundt i ens indre. Kanskje blir man også oppmerksom på alle tingene man burde ha gjort. I det å ikke gjøre noe ting, i det å få det helt stille. Hvis man klarer det, så blir man oppmerksom på det som er rundt en. Man ser andre mennesker, man ser natur og ting rundt seg bedre, enn hvis man raser gjennom hverdagen.

Kristentroens store mysterium ligger også skjult i det stille, i det som ikke er noen ting. Det er nettopp i det som er mørkt, det som er ingen ting og Livets Herre lar det vokse opp helt nye og vidunderlige ting som aldri har eksister tidligere. Men i vår travelhet kan vi fort gå glipp av at Gud løper langs vår side og sender gode gaver i vår retning. I vår travelhet kan vi gå glipp av at vi er Guds barn, at vi hører hjemme i Guds rike. Vi kan gå glipp av å åpne opp Guds rike for vår neste.

På meg virker det som om Jesus alltid har god tid. Han stopper opp ved brønnen, der hvor kvinnen er. Han ser og hører, og Guds riket åpner seg for henne.

Sannheten setter fri. Sannheten om at vi er Guds barn. Men det er viktig å sette av tid, slik at vi kan gjøre den erfaringen selv, og kan gi den erfaringen til vår neste.

Ære være Faderen og Sønnen og den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kontaktinformasjon for Søreide menighet

Besøksadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

 

Kontortid:

Tirsdag - fredag kl. 09:00-15:00

Postadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

Tlf: 55 59 71 00

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"