ET MØTE MED "LØVEN"
Av Guri Rørosgaard Haaland, først publisert i "Hverdag og helg", nr 2/2022
Mange husker Arve Løvenholdt som prest i Storetveit menighet på 80-90 tallet; en ung og aktiv prest, særlig engasjert i ungdomsarbeidet og i prosessen frem mot at Bønes kirke og menighet ble en realitet og utskilt fra Storetveit. I mange år har han hatt sitt virke andre steder, men nå er han en av flere pensjonerte prester som innimellom bidrar til å holde hjulene i gang i Den norske kirke, når de faste prestene har sine fridager og ferier.
Vi har avtalt et intervju for menighetsbladet, og jeg har forberedt en del spørsmål. Han har mye på hjertet! Jeg får likevel inn noen av de forberedte spørsmålene, og så får jeg med mye annet jeg - som innflytter i Storetveit - ikke visste om!
Løven vokste opp på Sandvikssiden, hvor foreldrene drev god gammeldags kolonialforretning. Etternavnet Løvenholdt er etter faren, som var dansk. Rundt konfirmasjonsalder valgte han å følge konfirmantundervisningen i Korskirken menighet. Der var konfirmanttiden integrert i menighetens ungdomsarbeid og strakte seg over et helt skoleår med klubbkvelder, ungdomsgudstjenester og leirvirksomhet. Det var i denne sammenheng han fikk sitt kristne gjennombrudd på påskeleir på Ungdomsheimen; en sterk opplevelse av sannhetsgehaltet i evangeliefortellingen om Jesu død og oppstandelse. I tillegg til ungdomsklubben i Korskirken ble Løven med i Ten Sing som ble startet i Ynglingen av Kjell Grønner høsten 1967. Etter artium ble han «ettåring» på kretskontoret til KFUK/KFUM.
Kallet til å studere teologi ble nå tydeligere for ham, preget av mange gode forbilder og av det som mange har kalt «Jesus-bevegelsen» som stod sterkt i Bergen i disse årene. Han ble ordinert til prest på sin seksogtyveårsdag i Domkirken, andre juledag 1977. Deretter fulgte verneplikt og så åremålsstilling på prestekontoret på Haakonsvern i til sammen åtte år.
I 1986 søkte han kapellanstilling i Storetveit. Da omfattet Storetveit menighet også Bønes, Natland og Sædalen. Menighetsrådet ønsket å bosette den nye kapellanen i Bønesområdet, hvor en egen og ny menighetsbevissthet var i ferd med å vokse fram. Etter litt frem og tilbake flyttet den nye prestefamilien inn i eget rekkehus på Bønes, hvor de fremdeles bor.
I vår menighet fikk Løven mye ansvar i konfirmant- og ungdomsarbeidet, to aktiviteter som var knyttet tett sammen. Gjennom prestetjenesten for Eikelund skole fikk han erfaring med undervisning og konfirmantarbeid for psykisk utviklingshemmede, noe han syns var en utfordrende og givende tjeneste. Ungdomsklubben i Storetveit stod sterkt i disse årene med mange grupper, eget lederkurs og mye turer og friluftsaktivitet året rundt. Dette var noe som appellerte til Løven, som også deltok årlig på klubbens brekurs på Flatbreen i Fjærland - også som taulagsleder.
Det er i år 30 år siden Fantoft stavkirke brente. Løven forteller: «Storetveit menighet har hatt en tradisjon med gudstjeneste pinsedagsmorgen i Fantoft stavkirke. Pinsen 1992, lørdag morgen, får en melding om at stavkirken var brent ned. Den første tanken var: ingen kirke – ingen gudstjeneste… Men etter initiativ fra menighetsrådsleder, tok vi kontakt med politiet og fikk tillatelse til å holde gudstjeneste på kirketomten. Mange av oss husker hvordan reststrukturen av kirken stod svartbrent mot himmelbrynet, sannsynligvis påtent av krefter knyttet til det som ble kalt «satanistmiljøet» i Bergen. Uerstattelige kulturelle og kirkelige verdier var gått tapt. Det var en sorgtung menighet som samlet seg på kirketomten på Fantoft. Organisten vår, Ruth Bakke Haug, hadde tatt med seg tussefløyten og gått opp i skogbrynet bak forsamlingen. Og så lyder den gamle pinsesalmen, «Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller», sart og vakkert.
Bergensavisen refererte på førstesiden: «Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårene faller». Enten var det trykkfeil, eller så var det et glimrende ordspill!
Etter ti år som menighetsprest, var det igjen tid for et karriereskifte. Løven vendte tilbake til Feltprestkorpset, tre nye år på Haakonsvern, tre år som stabsprest i NATO med presteansvar for norsk NATO-personell og deres familier på kontinentet, og så til det norske operative hovedkvarteret, FOHK på Jåttå i Stavanger, med blant annet ansvar for å følge opp feltpresttjenesten i internasjonale operasjoner. Han har selv tjenestegjort som feltprest i Libanon, Kosovo og Afghanistan.
Forsvaret har lav pensjonsalder og etter mange år med reisevirksomhet og pendling, valgte Løven å tre ut av aktiv tjeneste i 2009. Siden har han jobbet med det han kaller «et tilstøtende yrke» som gravferdskonsulent. Her får han brukt sin kompetanse på en ny måte, men han presiserer at han fortsatt er prest, og at det for alltid vil være hans yrkesmessige identitet. Arbeidet med mennesker i sorg og krise har alltid stått hans hjerte nært.
På slutten ber jeg Løven fortelle litt om hans eget gudsbilde. Det tar han på strak arm: «I Johannesevangeliet kapittel 14, sier Jesus: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Gud er for ham en farsfigur i beste forstand. Guds kjønn er ikke vesentlig. Det er den totale betingelsesløse foreldreomsorgen han opplever å møte.
Når vi snakker om nådebegrepet, forteller Løven gjerne om slavehandleren, John Newton (1725 – 1807), som etter en solid omvendelse skrev teksten til «Amazing Grace». Newton var opprinnelig kaptein på et slaveskip og var kjent for sin umoral og røffe livsførsel. I en forferdelig storm i Atlanterhavet, der båten hans nesten sank, ble han så redd at han tilkalte Guds hjelp og barmhjertighet. Etter å ha overlevd denne stormen, trakk han seg fra slavehandelen, begynte å studere teologi, ble prest og arbeidet etterhvert aktivt for å avskaffe slaveriet. I «Amazing Grace» beskriver han den nåden han fant, og den nåden vi alle - både små og store syndere - fortsatt kan finne. «Er det håp for slavehandleren, John Newton, er det vel håp for meg også», avslutter Løven.
Slik lyder første vers av salmen:
Amazing grace! How sweet the sound
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found;
Was blind, but now I see.