Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Hellig handling - om gudstjenesten

Hver søndag er en påskedag

Når kristne over hele verden samles til gudstjeneste på søndagen, følger vi en tradisjon som går like tilbake til kirkens eldste tid. Det var Jesu oppstandelse på den første dag i uken som gjorde at en ny dag for gudstjenestefeiring vokste fram. Søndagen ble de kristnes gudstjenestedag (Apg 20,7). På denne dagen kom de sammen og feiret Jesu seierrike død og oppstandelse, en tradisjon som har holdt seg ubrutt gjennom 2000 år. Dette samsvarte også godt med søndag forstått som ”den første skapelsesdag”, ettersom Kristi oppstandelse innebærer en nyskapelse.
Søndagens gudstjeneste er en ukentlig påskedagsbegivenhet på grunnlag av Kristi forsoning. Her er pulsslaget i menighetenes liv å finne, hos oss og over hele verden: Hver søndag er en påskedag.

Liv fra kilder utenfor oss selv
I gudstjenesten møter Gud oss som den nærværende og handlende. Menigheten lever av at Gud handler gjennom nådens midler, Ordet og sakramentene. Når evangeliet leses og brødet brytes, trekkes vi inn i det som skjer og blir samtidige med det. Her gjelder det som kalles Guds evige nå, og ikke de begrensninger som tid og sted ellers setter for våre liv.
Derfor har gudstjenesten alltid hatt preg av forventning, enten det er i glede eller i sorg vi samles for Guds ansikt. Vi får be, slik det står i en av våre salmer: Kom til oss Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv. Vi gjør det fordi vi deler et håp og en erfaring med de første kristne: verken død eller liv […] skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus, Jesus, vår Herre (Rom 8,38-39). Fra framtiden kommer den korsfestede og oppstandne inn i våre liv med Gudsrikets krefter. Død og grav er ikke lenger det siste, men oppstandelse og evig liv. Vi eier håpet om at det sukk av lengsel som går gjennom alt det skapte, skal få sin oppfyllelse i frihet og fullkommenhet (Rom 8,21).

Det synlige og usynlige vi
Søndag etter søndag tar et gudstjenestefeirende vi synlig skikkelse i den lokale menighet. Men det synlige vi er større enn som så. Det favner alle som feirer gudstjeneste i vår egen kirke og i søsterkirker i vårt eget land. Dette vide fellesskapet inngår i et verdensomspennende vi, hvor millioner på millioner av mennesker samles til kristen gudstjeneste over hele jorden.
Men det finnes et usynlig vi som er ufattelig mye større. Og om det er usynlig og ikke lar seg telle, så er det ikke mindre virkelig av den grunn: Der hører alle de til som har gått foran og nå er hjemme hos Gud. Denne virkelighet blir vi minnet om hver gang ordene lyder i hjertet av liturgien: Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel. Når menigheten lokalt samles til gudstjeneste og tilber den Gud som holder himmel og jord i sine hender, er hele dette vi til stede i Guds evige nå.

Lyset fra den andre siden
Lovsangen fra Guds menighet i himmelen og på jorden minner oss om at gudstjenesten henter sitt lys, ikke bare fra livet her og nå, men også fra det liv som er skjult med Kristus i Gud (Kol 3,1ff). Mot alle tanker som gjør livet smått reiser gudstjenesten en flammende protest: Livet er mer, mennesket er mer, skapt ikke bare for tiden, men for evigheten. Livet er hellig, fordi Gud vil livet. Lyset fra den andre siden minner oss om det mål Gud har satt for våre liv. Men også mer enn det: Underveis mot Guds evige rike kalles vi til et liv i jordvendt fromhet, i kamp for våre truede medmennesker og vår truede jord. Gudstjenesten innebærer derfor en veksling og bevegelse: Fra Gud til mennesker - og fra mennesker til Gud. Og den fortsetter med en annen bevegelse: Fra livet for Guds ansikt til livet i Guds verden – i etterfølgelse og tjeneste. Derfor blir det kirkens kall å leve som en forsoningsbevegelse i verden og kalle mennesket til forsoning med alt som lever: Ved Kristus ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset (Kol 1,19-20).

Mellom ”vi” og ”jeg”
Å feire gudstjeneste er en fellesskapshandling: Vi er sammen for Guds ansikt. Det betyr ikke at det ikke er plass for det individuelle jeg. Som mennesker med ulike forutsetninger og ulike behov inngår hver enkelt av oss i gudstjenestens vi. For Guds ansikt skal vi få gjenkjenne vårt eget liv og samtidig være en del av menighetens fellesskap.
I liturgien gis det rom for å sette seg selv inn i en større sammenheng. En kan ”lese inn” seg selv i de bibelske fortellingene og identifisere seg med ulike personer og hendelser i kirkens historie. Våre individuelle erfaringer kan føyes inn i en ny og meningsfull sammenheng. Slik skaper gudstjenesten et samspill mellom et jeg og et vi.

Samling i alles sted
Gudstjenesten representerer på samme tid en himmelvendt og en jordvendt fromhet. I lovsang, klagesang, forkynnelse og forbønn er gudstjenesten også en handling som favner mange flere enn dem som er kommet sammen. Derfor synger vi i en salme: Vi samles her i alles sted og bærer verdens bønn om fred til deg som alltid hører.

I gudstjenesten trer vi fram for himmelens og jordens Skaper og ber, ikke bare for kirken, men for alle mennesker. Vi bærer fram takkebønner for alt det skapte, ja, for hele kosmos. Ett sted kan vi finne helhet og sammenheng i vår fragmenterte og oppsplittede verden: Det er når vi er sammen for Guds ansikt.

Lovsangen – livets innerste mening
I gudstjenesten kan det skje at vi løftes ut av vår snevre verden og får se mennesket og skaperverket med nye øyne, med Guds øyne. Vår lovsang klinger med i det store lovsangskoret, hvor hele skaperverket uopphørlig lovpriser Herrens navn: Når heile verda syng mot Gud, da gryr den nye dag.

Men dette gjelder ikke bare lovsangen: Også klagesangen løftes opp til Gud, for verdens nødlidende og for skaperverket, som i dag lider under menneskehetens grådighet og uforstand. Sammen for Guds ansikt bærer vi fram dette rop fra det dype: Kyrie eleison, Herre, miskunne deg. Slik blir gudstjenesten et svar på Guds kall, på hans nærvær og nåde.

Salmenes bok viser oss at å lovprise Gud er livets innerste mening (Salme 36,8-10, Salme 89,16-19, Salme 145,21). Derfor har ikke kirken noen rikere og mer altomfattende oppgave enn å være en lovsyngende og hymnisk bevegelse. Og vår lovprisning tar ikke slutt når gudstjenesten er til ende. Det nye utblikket gjør etterfølgelsen og tjenesten i verden til en del av selve lovprisningen. For kirkens lovsangsoffer (liturgien) kan ikke være uten kjærlighet (diakonien).

Hebreerbrevets forfatter gjør dette utvetydig klart: La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er etter Guds vilje (Hebr 13,15-16).

Gudstjenestelivet - mellom tradisjon og fornyelse
Spør vi etter de lange linjer i vår kirkes liv og historie, er gudstjenesten en av de aller viktigste. Gudstjenesten er en tradisjon som fører oss like tilbake til kirkens eldste tid: Orddelen, slik vi kjenner den fra vår egen gudstjenestefeiring, har røtter tilbake til den gammeltestamentlige synagogegudstjenesten. På samme måte fører nattverddelen oss tilbake til Jesu siste måltid med sine disipler, da han sa ”gjør dette til minne om meg” (Luk 22,19).

Dette betyr ikke at gudstjenesten overalt og til alle tider har vært feiret på samme måte. Selv i tider da gudstjenesten var svært standardisert, fantes det variasjoner fra sted til sted. I kirkens aller eldste tid var gudstjenestefeiringen preget av mangfold. Men i dette mangfoldet finner vi en felles grunnstruktur, med Ordet og måltidet som hovedelementer, og med søndagen som feiring av Kristi oppstandelse og nærvær. Til disse hoveddeler har det vært knyttet en innledende samlingsdel og en avsluttende utsendelsesdel.

Når vi snakker om ”struktur” i gudstjenesten, handler det derfor om noe mer enn et ytre rammeverk. I grunnstrukturen hører viktige innholdselementer hjemme, nettopp på sitt faste sted i gudstjenesten. Denne innholdsmessige stabilitet og fasthet i gudstjenestens struktur er det viktig å ta vare på.

Samtidig skal vi vokte oss vel for å tenke statisk om denne tradisjonen. Den har til alle tider vært preget av fornyelse, knyttet til ulike epokers idealer og kulturelle jordsmonn. Men fornyelsen ligger ikke nødvendigvis i et oppbrudd fra tradisjonen. I tradisjonen kan det tvert imot være mye fornyelse å hente, og særlig om vi forstår tradisjonen i det lange perspektivet tilbake til kirkens eldste tid.

Luthersk gudstjenesteforståelse
Sentralt i den lutherske gudstjenesteforståelse er at Ordet skal lyde på folkets eget språk, og menigheten delta aktivt i gudstjenesten, ikke minst i form av salmesang. Reformatorene tok vare på den overleverte gudstjenesten, men fornyet den ved å fjerne det som ble betraktet som teologisk uforsvarlig. Vår kirkes lutherske identitet er økumenisk, åpen for å lære og å hente impulser fra gudstjenestefeiringen i andre kirker. Samtidig må liturgien prøves på evangeliet, så den kommuniserer budskapet om Guds nåde i Jesus Kristus. Forholdet mellom fasthet og frihet, mellom enhet og mangfold, er uttrykt slik i et av vår kirkes bekjennelsesskrifter, Den augsburgske konfesjon:

Like ens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: "Én tro, én dåp, én Gud og alles Far osv." (Artikkel VII Om kirken).

Enhver gudstjenesteordning må forstås i spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Gudstjenesteliv handler jo – som navnet sier –nettopp om liv, ja om selve livet. Og liv er alltid liv i endring. Utgangspunkt og basis er gitt med Jesu Kristi død og oppstandelse og det som skjedde da nattverden ble innstiftet. Da forklarte Jesus meningen med det hele, og mønsteret for vår egen gudstjenestefeiring ble etablert.

Når evangeliet slår rot
Evangeliet om Jesus Kristus er og blir det samme til evig tid (Hebr13,8). Men det slår alltid rot i et bestemt jordsmonn og tar farge av dette jordsmonn: Det stedegengjøres, både ved å bli preget av, og selv prege kulturen på ulike steder og til ulike tider. Gjennom stedegengjøring kan spenningen mellom kirkens universelle og lokale karakter ikke bare bevares, men også fornyes. En gudstjeneste som er blitt stedegengjort, kan være livsnær, gi gjenkjennelse og åpne for involvering på et dypere plan.

Men evangeliet kan også innebære en dom over kirkens og samtidens kultur. Det gjelder når disse ikke lenger åpner seg for Guds tiltale, når livet ikke fremmes og det ikke bygges broer, men gjerder mellom mennesker. Hvis en selvkritisk bevissthet ikke er til stede, risikerer vi at gudstjenesten blir selvtilfreds. I stedet for en rett gjenkjennelse som gjør at vi hører Guds kall til omvendelse og tro, bidrar gudstjenesten da bare til å bekrefte vår livsstil og våre tilvante vurderinger.

Gudstjeneste og trosoverlevering
Fra kirkens eldste tid har gudstjenesten spilt en avgjørende rolle i overleveringen av kristen tro. Her fikk de udøpte (katekumenene) innføring i troen, både gjennom forkynnelse, opplesing av de hellige skrifter og overlevering av bønner og bekjennelsesformuleringer. Slik ble gudstjenesten det viktigste sted for overlevering av kristen tro fra generasjon til generasjon.

Denne funksjon har gudstjenesten hatt like opp til vår egen tid, og har det fortsatt. Ved deltakelse i gudstjenesten skjer en trosopplæring. Også på andre måter føres barn, unge og voksne inn i troens liv. Når de lærer Fadervår og trosbekjennelsen utenat, er det for at de skal kunne bruke disse for seg selv, men også for å kunne delta aktivt i menighetens gudstjeneste, og slik oppleve gudstjenesten som sin egen. Det samme eierforhold skal de få til salmene i gudstjenesten.

Fordi gudstjenesten er et så viktig sted for overlevering av kristen tro fra generasjon til generasjon, bør det legges til rette for at også barn og unge kan få oppgaver i gudstjenesten som medliturger, gjerne sammen med voksne. Jo sterkere mennesker opplever en slik form for aktiv deltakelse i gudstjenesten, jo mer vil de kunne oppleve gudstjenesten som sin egen.

Gudstjenesten som kulturbærer
Gudstjenestelivet i Den norske kirke har breddevirkninger som fører ut over kirkens grenser i snever forstand. Gudstjenesten er en del av norsk allmennkultur og har vært det i tusen år, helt siden Olav Tryggvason ”lot synge messe” på Moster i år 995.

Her handler det om vekslingen mellom hverdag og helg, om bevisstheten om kirkeåret med dets høytider og om livets høytidsdager i sorg og i glede. Det handler om Bibelen som grunnboken, ikke bare i kirkens liv, men i den allmennkulturelle litteraturen. Og det handler om salmenes viktige plass i vår allmennkultur.

Skal gudstjenestelivet beholde sin viktige funksjon som en del av norsk allmennkultur, er det viktig at kirken både lokalt, regionalt og sentralt er seg dette anliggende bevisst.

Fra Den norske kirkes gudstjenestebok 2011

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"