Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Hellig tid - om kirkeåret

Kirkeårets utgangspunkt

Jesu oppstandelse på den første dag i uken, altså søndagen, ble helt avgjørende for hvordan de første kristne innrettet sin uke. De gjorde søndagen til gudstjenestedag. På den dagen kom de sammen for å feire Jesu oppstandelse. At hver søndag ble en påskedag, og dermed en hellig dag, preget deres opplevelse og forståelse av syvdagersuken. Feiringen av Kristus som den oppstandne kom selvsagt også til å prege deres gudstjeneste. Kristi oppstandelse gav gudstjenesten et grunnpreg av glede, forventning og håp.

Jesu oppstandelse ble avgjørende ikke bare for søndagen og ukens forløp, men også for hele det kirkeåret som langsomt vokste fram. Påskens begivenhet dannet utgangspunktet for kirkeåret. Og etter hvert som kirkeåret utviklet seg, ble de enkelte søndagene tilført en rikdom av nyanser og variasjoner.

Påsken og pinsen
Den jødiske påsken, som ble feiret til minne om befrielsen fra fangenskapet i Egypt, var de første kristne godt kjent med. Men den kristne påskefeiringen handlet ikke først og fremst om utferden fra Egypt. Den handlet om Jesu oppstandelse fra de døde, og dermed om befrielsen fra dødens og syndens makt. Den kristne påsken ble feiret allerede fra det 2. århundre. Påskenatten ble tidlig gjort til en våkenatt (lat. vigilie). I denne natten ble mange døpt, som et uttrykk for at vi i dåpen dør og oppstår med Kristus (Rom 6,3-5).

Når påsken ble en så viktig høytid, var det naturlig å legge en forberedende fastetid i forkant av den. Og fordi evangeliene forteller at Jesus fastet 40 dager i ørkenen, ble fastetiden på 40 dager og avsluttes med det vi kaller ”den stille uke”. På grunn av søndagenes festpreg, var ikke søndagene fastedager, noe de heller ikke er i dag. Det gjør at hele fastetiden strekker seg over et lengre tidsrom enn 40 dager.

I forlengelsen av påsken var det også naturlig å ha med en festtid. Det ble til hele femti dagers gledestid. De første 40 dagene avspeiler at Kristus viste seg for disiplene i 40 dager etter sin oppstandelse (Apg 1,3). Disse 40 dagene markeres i mange kirker i dag ved at det store påskelyset, som tennes påskenatt eller påskemorgen, brenner på hver gudstjeneste fram til evangelieteksten er lest på Kristi himmelfartsdag. Og de siste 10 dagene, som er tiden mellom Kristi himmelfartsdag og pinse, avspeiler at disiplene ventet og ba i 10 dager om at Den hellige ånd måtte komme over dem. Dette skjedde på pinsedag, som betyr ”den femtiende dagen” (etter påske).

Både påske og pinse overtok man fra jødedommen Den jødiske pinsen var både en takkefest ved kornhøstens avslutning (5 Mos 16,9f) og en feiring av at Moses mottok de ti bud på Sinaifjellet 50 dager etter utferden av Egypt. (2 Mos 19-20). Men begge disse jødiske høytidene ble fylt med et nytt innhold. Den kristne pinsen ble feiret fra ca år 200. I middelalderen ble også pinsetiden en dåpstid, hvor de døpte ble kledd i hvite klær. Derfor kalles pinsedag hos oss fortsatt på nynorsk for ”Kvitsundag”, og på engelsk kan pinse omtales både som Pentacost og som Whitsunday.

Vår tidfesting av påsken ble fastslått allerede på Kirkemøtet i Nikea i år 325: Påskedag skulle feires på den søndagen som følger etter første fullmåne etter vårjevndøgn, som er 21. mars. Fordi påsken følger månens faser, kommer påsken noen år tidlig, andre år sent. Og siden pinse alltid kommer på den femtiende dagen etter første påskedag, blir pinsen tilsvarende tidlig eller sen.

Julen og åpenbaringstiden
Det kristne kirkeåret er bestemt av Kristushendelsene. Det er disse begivenheten som preger og helliggjør året. Vårt kirkeår i dag starter med adventstiden, som vokste fram på 400-tallet og som er en 4 ukers forberedelsestid til julefesten. Den kristne julen ble først feiret fra rundt år 330, etter at martyrtiden var over. En gammel martyrdag vi fortsatt feirer, er Stefanusdagen (Apg 6,8 - 8,1). Den faller på 26. desember, altså 2. juledag, og er eldre enn den kristne julefeiringen 25. desember.

Hvorfor kom julefeiringen så sent inn i kirkeåret? Hos oss er jo julen den store festtiden!

Det kan ha vært flere grunner til dette. En enkel forklaring er at man visste dagen for Jesu død og oppstandelse, men ikke for hans fødsel. En annen grunn kan være at kristne ikke brukte å feire fødselsdager. Og når de feiret martyrene, feiret de ikke deres fødselsdag, men deres dødsdag.

Etter hvert ble det svært viktig å feire Jesu fødsel som uttrykk for inkarnasjonen, det at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Og 25. desember var en stor festdag i Romerriket hvor man feiret ”fødselsdagen for den uovervinnelige sol” (lat. dies natalis Solis invicti). I Bibelen omtales Kristus som ”rettferds sol” (Mal 4,2) og som ”verdens lys” og dette gav god anledning til å kristne solfesten i Romerriket.

I Østkirken slo julefeiring 25. desember aldri igjennom, og fortsatt feirer man i de ortodokse kirkene Jesu fødsel den 6. januar. Dette var en gammel og etablert festdag i kirkeåret og kalles åpenbaringsdagen (gr. epifania). Festdagen handler om at Jesu guddom ble åpenbart, først og fremst ved hans dåp i elven Jordan, da han startet sin gjerning (Matt 3, 13- 17). Og da tradisjonen sa at Jesus ble døpt på sin 30-årsdag, falt denne datoen sammen med hans fødselsdag.

Åpenbaringsdagen ble starten på tiden etter jul, som vi kaller åpenbaringstiden. I bibeltekstene som leses i gudstjenesten i åpenbaringstiden hører vi om hvordan Jesu guddommelighet kom til uttrykk allerede i hans jordeliv. Fortellingen om vismennenes tilbedelse av barnet Jesus varsler om at frelsen skulle nå ut til alle folkeslag. Når Jesus gjorde vann til vin under i bryllupet i Kana, er dette ett av de mange tegn han gjorde. Disse fortellingene fikk tidlig sin plass i åpenbaringstiden, sammen med fortellingen om da disiplene fikk se Jesus herlighet på fjellet, som leses på den dagen som kalles Kristi forklarelsesdag (Matt 17,1-9).

De kristne hovedhøytidene går altså fra 1. søndag i advent til pinse, noe som ofte omtales som kirkens ”festhalvår”. Her feirer vi de tre kristne hovedhøytidene jul, påske og pinse. I ”festhalvåret” følger vi Jesu liv og gjerning i den rekkefølgen som evangeliene forteller om.

Treenighetstiden
Etter ”festhalvåret” følger treenighetstiden. Treenighetstiden starter på søndag etter pinse, på treenighetssøndag, en dag som ble feiret først på 900-tallet. I treenighetstiden blir ulike sider ved den treenige Gud og det kristne livet belyst gjennom bibeltekstene som leses i gudstjenesten. Hele denne kirkeårsperioden har ikke vokst fram etter en like sammenhengende plan som festhalvåret, og det er store variasjoner mellom kirkesamfunnene i hvordan dagene og bibeltekstene er plassert og ordnet. En kan likevel si at treenighetstiden har preg av å være en vekst- og modningstid, noe som også symboliseres ved at tiden har den grønne liturgiske fargen.

Noen dager i treenighetstiden har likevel sine egne navn, temaer og liturgiske farger. Det gjelder de følgende søndagene:

Aposteldagen, som er 6. søndag i treenighetstiden. Dagen handler om hvordan Gud kalte apostlene og andre til sin tjeneste. Den liturgiske fargen er rød.

Vingårdssøndagen, som er lagt til 14. søndag i treenighetstiden. Navnet viser til Jesu liknelse om arbeiderne i vingården (Matt 20) og handler om kallet til å arbeide i Guds rike på jorden. Som de fleste søndagene i treenighetstiden er den liturgiske fargen grønn.

Bots- og bønnedagen, som er siste søndag i oktober. Navnet forteller tydelig om søndagens særpreg, og den liturgiske fargen er fiolett.

Allehelgenssøndag, som feires søndagen etter Bots- og bønnedag, altså på første søndag i november. Dagen handler om dem som er gått foran oss i troen, og som nå er hos Gud. Den liturgiske fargen er hvit.

Domssøndag/Kristi kongedag handler om at Kristus til slutt skal dømme verden med rettferdighet. Dagen er den siste i treenighetstiden, og den liturgiske fargen er grønn.

I tillegg har vi flere kirkelige og nasjonale merkedager:

Nyttårsdag (1. januar), som er en nasjonal merkedag, men som også inngår i kirkeåret som Jesu navnedag.

Kyndelsmesse (2. februar), som er Marias renselsesfest, til minne om at barnet Jesus ble båret fram i templet (Luk 2,22-40).

Samefolkets dag (6. februar), som samene i Norden i 1992 erklærte som en felles samisk nasjonaldag.

1. mai, som er Arbeiderbevegelsens internasjonale dag.

Treenighetstiden Etter ”festhalvåret” følger treenighetstiden. Treenighetstiden starter på søndag etter pinse, på treenighetssøndag, en dag som ble feiret først på 900-tallet. I treenighetstiden blir ulike sider ved den treenige Gud og det kristne livet belyst gjennom bibeltekstene som leses i gudstjenesten. Hele denne kirkeårsperioden har ikke vokst fram etter en like sammenhengende plan som festhalvåret, og det er store variasjoner mellom kirkesamfunnene i hvordan dagene og bibeltekstene er plassert og ordnet. En kan likevel si at treenighetstiden har preg av å være en vekst- og modningstid, noe som også symboliseres ved at tiden har den grønne liturgiske fargen.
Noen dager i treenighetstiden har likevel sine egne navn, temaer og liturgiske farger. Det gjelder de følgende søndagene:
Aposteldagen, som er 6. søndag i treenighetstiden. Dagen handler om hvordan Gud kalte apostlene og andre til sin tjeneste. Den liturgiske fargen er rød.
Vingårdssøndagen, som er lagt til 14. søndag i treenighetstiden. Navnet viser til Jesu liknelse om arbeiderne i vingården (Matt 20) og handler om kallet til å arbeide i Guds rike på jorden. Som de fleste søndagene i treenighetstiden er den liturgiske fargen grønn.
Bots- og bønnedagen, som er siste søndag i oktober. Navnet forteller tydelig om søndagens særpreg, og den liturgiske fargen er fiolett.
Allehelgenssøndag, som feires søndagen etter Bots- og bønnedag, altså på første søndag i november. Dagen handler om dem som er gått foran oss i troen, og som nå er hos Gud. Den liturgiske fargen er hvit.
Domssøndag/Kristi kongedag handler om at Kristus til slutt skal dømme verden med rettferdighet. Dagen er den siste i treenighetstiden, og den liturgiske fargen er grønn.
I tillegg har vi flere kirkelige og nasjonale merkedager:
Nyttårsdag (1. januar), som er en nasjonal merkedag, men som også inngår i kirkeåret som Jesu navnedag.
Kyndelsmesse (2. februar), som er Marias renselsesfest, til minne om at barnet Jesus ble båret fram i templet (Luk 2,22-40).
Samefolkets dag (6. februar), som samene i Norden i 1992 erklærte som en felles samisk nasjonaldag.
1. mai, som er Arbeiderbevegelsens internasjonale dag.

17. mai, som er Norges nasjonaldag.

Sankthansdagen (24. juni), som er en feiring av Johannes døperens fødsel. I følge Det nye testamente ble Johannes født seks måneder før Jesus (Luk 1, 23ff)

Olavsdagen (29. juli), som er til minne om vår nasjonalhelgen, St Olavs, som døde i slaget på Stiklestad i år 1030.

Mikkelsmesse (29. september) er en gammel høytidsdag som er gjenopptatt i kirkeåret i Norge, etter offisielt å ha vært avviklet siden den store reduksjonen av festdager i 1770. Dagen er viet erkeengelen Mikael og alle engler.

Reformasjonsdagen (31. oktober) er til minne om dagen da Martin Luther slo opp de 95 teser på kirkedøren i Wittenberg og en dag for markering av reformasjonen og dens budskap.

Noen av disse dagene feires kun på dagen, mens andre kan markeres på gudstjenesten den påfølgende søndag.
Til ulike tider på året kan en feire ulike temadager. Disse dagene varierer altså fra menighet til menighet:

Høsttakkefest, Minnedag for de avdøde, dager for skaperverket, for kristen enhet, for rettferdighet og fred, og for forfulgte.

Å leve i kirkeåret
Kirkeåret gir en meningsfull struktur for året og fyller dager og årstider med et kristent innhold. Vi møter en fylde av bibelske og kirkehistoriske hendelser, motiver og symboler gjennom årets gang. Kirkeåret preger gudstjenestene og tilfører gudstjenestelivet variasjon, slik at hver søn- og helligdag får sin særlige karakter. Fordi både bibeltekstene, mange av bønnene og andre deler av gudstjenesten er preget av kirkeårstiden og av den enkelte søndag, kan gudstjenesten hjelpe oss til å ”leve i kirkeåret”. Vi har et behov for å skjelne mellom ulike dager og årstider. Naturens vekslinger og kirkeåret preger også hverandre og gir enda mer farge til årsløpet og høytidene.

I kirkeåret feirer vi de grunnleggende Kristushendelsene og minner oss om det vi har fått del i gjennom dåpen og troen. Samtidig ser vi med håp fram mot det som ennå ikke er oppfylt. Som kristne lever vi i troens spenning mellom et allerede nå – altså, det vi allerede eier og har fått i troen - og et ennå ikke- alt som ennå ikke er skjedd, men som vi i håpet ser fram mot. Kirkeåret kan gi oss struktur, mening og hjelp til å leve i denne spenningen, ikke bare når vi er på gudstjeneste, men også når vi sendes ut til hverdagens tjeneste for Gud, våre medmennesker og alt det skapte.

Liturgiske farger
Hensikten med de liturgiske fargene er også å gi oss hjelp til å ”leve i kirkeåret”. Hver dag og kirkeårstid symboliseres ved en farge, som gir oss en fornemmelse av dagens karakter og stemning. Den hvite fargen ble tidlig brukt i kirken som uttrykk for renhet og for festhøytid, og nydøpte ble kledd i en hvit drakt umiddelbart etter dåpen. Med utviklingen av kirkeåret ble flere farger tatt i bruk, først og fremst på prestenes gudstjenesteklær, som stolaer og messehagler. Pave Innocens III (pave 1198 - 1216) anbefalte fire farger: Hvitt, rødt, grønt og svart eller fiolett.

Disse fire fargene ble først offisielt omtalt hos oss i Prøveliturgien av 1969, men ble innført i forbindelse med gudstjenestereformen av 1977. Prestene fikk ny liturgisk drakt med hvit alba og med stolaer (brede bånd) i hver av de fire liturgiske fargene i 1980. Det ble også vanlig å utforme andre tekstiler i de fire fargene til kirkerommet, som antependiet, som henger ned fra alteret, og prekestolkledet. Mange lar også de liturgiske fargene prege hjemmene, bl.a. med hvilke farger man dekker til festbord i de ulike kirkeårstidene.

Fra Den norske kirkes gudstjenestebok 2011

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"