"Gamlepresten" takker av

Avskjedsintervjuet med Kjartan Ruset skulle bli mer enn bare et vanlig intervju. Velkommen til å bli med på en spennende reise!

Som relativt nybleven kirkeverge er det i utgangspunktet spesielt å sette seg ned foran en mann som har hatt sin tjeneste, sitt liv og sin jobb som prest i Nord-Fron mer eller mindre kontinuerlig, de siste 38 år. Han har riktignok vært «pensjonist» de 10 siste år, men har likevel hatt gjentatte korte og lengre vikariater i denne perioden. Det siste halve året har han vært fast vikarprest her i Nord-Fron, og også vært en del av det kollegiale fellesskapet på Kirkekontoret.

Avskjedsintervjuet med Kjartan Ruset, som nå pensjonerer seg for 3. gang, skulle bli mer enn bare et rutinemessig intervju. Inntrykkene ble mange og sterke underveis, og tårene var tidvis umulige å holde tilbake, i det jeg kaller for en reise og et besøk inn i Kjartans liv. Velkommen til å bli med på reisen!

Da zoomer vi inn fokuset mot en høyst vital, engasjert, reflektert, sprek og spretten kar som nærmer seg sin 75-te sommer! Det varme smilet er der hele veien, uansett om det er spøk eller alvor. Glimtet i øynene viser engasjement. Kunnskapen om både nåtid og fortid er nok til å romme et helt leksikon i seg selv. Og hjertet for å peke på, og fremheve, andre fremfor seg selv, er gjennomgående. Det å møte presten Kjartan på nært hold gjør inntrykk.

«Ja… Det er 38 år siden alt startet, nå i mars»
Kjartan ser tankefullt ut i rommet. Det ligger så uendelig mye i den setningen.
«Vi kom jo hit til Nord-Fron i 1983, men jeg husker ennå tilbake til 1971 da jeg var ung sommervikarprest, og jobbet på et nedstøvet sokneprestkontor på Vestlandet. På den tiden var presten alene. Kontorhjelp fantes ikke på den tiden, ja det var faktisk slik at prestekona ofte måtte trå til og hjelpe med kontorarbeid for å få ting til å svive. Det var andre tider enn nå»

«Hvis jeg skal trekke de store linjer, så vil jeg vel si det kom et stort skifte i 1997, da vi fikk den nye kirkeloven. Mye endret seg administrativt på landsplan, og det som skjedde må jo ha vært drømmen for de gamle prestene jeg jobbet sammen med i min ungdomstid. Med den nye kirkeloven kom de administrative funksjoner og stillinger for fullt inn på kirkekontoret. Nå trengte ikke presten lenger holde på med så mye kontorarbeid, nå kunne han være feltarbeider, altså være ute blant folk! Forresten var vi i Nord-Fron noen år foran kirkeloven. Vi fikk kommunal kirkeverge i full stilling i 1989. Kirkeverge Aud Haadem fikk etablert et godt forhold til kommunen, og etter at kirken fikk styre sin egen økonomi gjennom rammebevilgning fra kommunen, har kirken i Nord-Fron hatt bedre betingelser enn mange andre steder. Det nye med kirkeverge-stillingene, var at vi fikk mange kvinnelige ledere inn i kirken. På ett tidspunkt var det kvinnelig kirkeverge i samtlige kommuner i Nord-Gudbrandsdal. Jeg har kalt dette «den stille revolusjon» i kirken».

«Det er mye å se tilbake på med glede, fra disse 38 årene min familie og jeg har bodd i Nord-Fron. Det som har vært det viktigste og beste for meg, jobbmessig sett, er det spesielle og gode samarbeidet jeg har hatt med Jens Petter Ous. Dette har uten tvil vært den viktigste faktoren til at jeg trivdes så godt i jobben. Jens Petter tok mye ansvar og har vært utrolig arbeidssom, noe både jeg selv og menighetene har nytt godt av. - Og så har jeg en fantastisk ektefelle og familie, som har støttet og oppmuntret hele veien!»

«Utover det, så har det gledet meg å observere hvordan folk ellers har tatt ansvar for arbeidet i soknerådene. Folk har vært positivt innstilte, og har sett arbeidet i soknerådet som en dugnad».

«En annen ting jeg vil trekke fram, er den positive oppslutningen det har vært rundt konfirmasjonen. Konfirmantarbeidet er etter mitt syn det viktigste arbeidet kirka driver meg. Jeg opplever at både foreldre og konfirmanter har tatt dette veldig seriøst. Jeg må også nevne et verbalt gullkorn jeg opplevde fra en konfirmant for en del år tilbake. Høytiden i kirken var over, og prosesjonen av konfirmanter og prest var på veg til sakristiet for å henge av seg de hvite kappene. Jeg takker en konfirmant for tiden vi har hatt sammen, og han svarer kjapt og kontant: - Ja, men det er då Gud vi skal takke! - . Hvor dypt det stakk, vet jeg ikke, men han hadde uten tvil fattet et poeng! - Så må vi heller ikke glemme trosopplærings-reformen. Den har gitt nytt liv i kirken, og det har vært fint å oppleve hvordan barn og foreldre slutter opp om tiltakene som prest og trosopplærer inviterer til.»

-Når du ser deg tilbake, hvordan var det å komme som ny prest til Nord-Fron den gangen?

«Det var på en måte som å begynne livet helt på nytt»,
sier Kjartan ettertenksomt.

I de påfølgende minutter er det som om tid og rom i ærbødighet står stille og holder pusten. Det føles som om rommet vi sitter i blir fylt av en hellig stillhet, selv om praten fremdeles går varsomt videre, med noen sekunders ro mellom hver setning.

«Ja, du vet det kanskje ikke, men vi mistet våre 2 eldste barn i en bilulykke i 1979…
…Nils Harald ble 4 år og Hanne Kristine ble 7 år…
…Bilen vi kjørte havnet i fjorden, på vei til Stryn…
…De druknet begge to, mens kona mi og jeg på forunderlig vis overlevde...
…De var to fantastiske barn, og ga oss så mye lykke og glede...
…de var alt for oss, absolutt alt…
…De var også alt for de andre i familien vår, og de fikk bety så uendelig mye for oss alle den tiden vi fikk ha dem hos oss...
…Nå er det jo mange år siden dette skjedde, men det er nært fremdeles..
… vi var ikke forlatt av Gud da det skjedde, og vi har vært omsluttet av Guds og menneskers omsorg hele veien siden» sier Kjartan stille.

En tåre renner nedover kinnet, og det samme skjer med han som fører intervjupennen. Vi trenger begge litt tid på å samle oss, før praten kan gå videre.

«Så ja, på en måte har vi hatt to liv. Livet før, og livet etter ulykken. Vi ble meget godt mottatt da vi flyttet hit. Vi visste ikke den gang at det var her vi skulle bli, men slik ble det. Vi måtte starte helt på nytt, og Katherine var 1 ½ år da vi kom. Etter hvert fikk vi Hildegunn i 1985. Jentene ga oss en ny giv og en ny start, og de betydde alt for oss i årene framover. Nå er det blitt slik at over halve livet har vært tilbrakt i Nord-Fron, og det har vært et godt liv. Begge døtrene er etablert med sine familier her, og vi får være sammen nesten daglig».

«Så må jeg bare få si en ting! Hvilket fantastisk klima det er, her i Nord-Fron! Det må folk bli mer bevisste på, og klar over! Det er en fantastisk plass å bo på, med storslått natur og et unikt klima! Derfor blir det nesten litt komisk for meg når frøningen klager på en sur trekk, og noen skarve regndråper, mens folk i nord og vest sliter i stormkastene. Forresten – Gudbrandsdalen kan og ha sitt å streve med. Folk her vet hva flom er, det er sant!»

«Livet som prest har vært fint, og jeg har aldri kvidd meg for en gudstjeneste. Perioder med mye sorg og død har kostet, og en gang – men bare denne ene - etter en slik periode, opplevde jeg at alt ble mørkt. Det skjedde midt under en gudstjeneste. Jeg fullførte, og da jeg fikk samlet meg etterpå, skjønte jeg hvorfor: det hadde vært begravelser i ett over en lengre periode, og jeg var helt tom. Folk har vært flinke til å gi gode tilbakemeldinger, det har varmet. Noe av det fineste med å være prest er når man føler man får inn en «treffer» hos konfirmantene. Jeg kaller det «stjernestunder», når jeg opplever at det jeg sier når inn til dem».

«Skulle jeg trekke fram et stort ønske, så må det være at det kan bli større oppslutning om gudstjenesten! Gudstjeneste-fellesskapet er noe unikt, noe vi ikke får andre steder enn i kirken. Ja, du kan oppleve Gud i naturen, og i lønnkammeret. Men dette å være sammen, i bønn og sang, i stillhet og under forkynnelse av Guds ord – det er noe helt eneståande, og gir en forankring i livet og et håp over framtid og evighet som ikke kan oppleves andre steder. Kjære du som leser dette, bli med! Bli med i dette levende, gode fellesskapet» sier Kjartan engasjert, før vi begynner å runde av denne reisen.

«Ja, så er det slutt, da!
Jeg skal riktignok følge årets konfirmanter hele veien fram til målstreken deres, men som vikarprest er det slutt. Nå er det vel strengt tatt 3. gang jeg pensjonerer meg i løpet av de 10 siste årene, men denne gangen er det endelig. Da jeg pensjonerte meg for 10 år siden sa jeg at jeg skulle begynne å rydde i bøker og papirer. Så langt har jeg ikke fått gjort så mye av det, så jeg får prøve igjen! Utover det, gleder jeg meg til samværet med familien og barnebarn. Det er min førsteprioritet!», sier mannen som flere generasjoner i Nord-Fron har hatt hjelp, glede, trøst og nytte av. Tiden som prest i vanlig prestetjeneste er over. «Gamlepresten» takker av!

…men pensjonisten Kjartan kommer til å prege Nord-Fron med sin godhet, kunnskap og vennlighet til han blir minst 100 år! Takk for alt du har betydd, betyr og skal bety videre, Kjartan, og lykke til med en ekte pensjonisttilværelse!

Skrevet av Torbjørn Sakariassen,
Kyrkjeverje

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for Nord-Fron kyrkjelege fellesråd

Postadresse:

Nedregata 50, 2640 Vinstra

Beøksadresse:

Nedregata 54, 2640 Vinstra

Telefon:

61216290

E-post:

grete.bakken@nord-fron.kommune.no 

Kontortid: 09.00-13.00 (mån-fre) Eller etter avtale.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"