Når jeg sitter og skriver dette har det gått bare noen timer siden forestillingen, så jeg er fortsatt ganske euforisk. Selvsagt er det av og til slitsomt mens det står på, men du verden så morsomt. Dagene på Dalhøgd preges av øving, øving og atter øving. Mye stoff skal på plass i løpet av kort tid. Men det blir også tid til slike ting som boksen går, taco og gelé, «nødt eller sannhet», kortspill og yatzy, bønn og lystenning. Det er en herlig følelse å se at flere dagers intenst arbeid kommer sammen til en helhet som er både rørende, morsom, inspirerende og fortalt med overskudd og sangglede fra kjempeflinke unger.
En av dem som hadde tatt turen til Veggli kirke var Turid Werrum, kretssekretær i Buskerud KFUK-KFUM. Nume Tweensing er en del av denne organisasjonen, som bl.a. driver mye med korvirksomhet for barn og unge. Turid tok ordet etter at applausen omsider hadde lagt seg, og benyttet anledningen til å rose de unge sangerne opp i skyene:
«Hvorfor kaller dere dette for minimusikal?» spurte hun, «dette er jo maximusikal!»
Menighetsbladet bad henne utdype litt hvordan hun syntes det hadde vært da vi snakket med henne etter forestillingen. «Jeg synes det var fantastisk fint. Det var også veldig gledelig å se at det var såpass mange voksne ledere med. Jeg har drevet med barnegospel i mange år, så jeg vet hvor mye arbeid som ligger bak. Nå kommer jeg til å sitte og synge i bilen på vei hjemover.»
Fortellingene om den bortkomne sauen og den bortkomne sønnen ble dramatisert av 2.- og 3.-klassingene. Selv om vi kan «rote oss bort» til tider, så har vi en god hyrde som er villig til å legge ut på leting etter oss, og som venter med åpne armer når vi kommer hjem.