Hver påske blir det skrevet om Jesus og korsfestelsen i aviser og tidsskrifter. Det har ofte en sensasjonell og ny vinkling. Det kan være spennende å lese. Dessverre har det, som regel, fint lite med historieforskning å gjøre – eller noen annen forsking for den saks skyld. Det bærer ofte preg av å være kreativt, spekulativt og i retning mot den etablerte sannhet. I møte med slike artikler er sunn skepsis en god egenskap. Vi kan spørre oss: Hva vet vi egentlig?
Vi vet at, så å si, alle seriøse historikere, kan bekrefte at Jesus fra Nasaret med all sannsynlighet døde på korset. Det har de god grunn til å tro. Vi har flere ikke-kristne kilder til å bekrefte det. En av dem, er den romerske historikeren Tacitus. Han levde i det første århundre etter Kristus. Han skriver: «Denne gruppen mennesker går under navnet kristne. Opphavsmannen til denne sekten var Kristus som under Tiberius regjering ble dømt til døden av Pontius Pilatus (Annales 15,44).
Også den jødiske historieskriveren Josefus, som ble født i Israel rundt den tiden Jesus ble korsfestet, kan bekrefte at Jesus ble dømt til døden. Og det er flere med han. I tillegg har vi rundt 6000 nytestamentlige manuskripter, som er med på å bekrefte det samme budskap. Jesus fra Nasaret ble korsfestet under Pontius Pilatus.
Korsfestelse var en fryktelig måte å dø på. Det var en metode til skrekk og advarsel mot alle som ville gjøre opprør mot Romerriket. Det var en straff som var reservert for slaver, og en skammelig måte å dø på. Derfor får Paulus behov for å si: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1, 16).
Dette er ikke en historie noen ville dikte opp. I den antikke verden, var en korsfestet Messias ingen Messias. Gud kunne ikke lide og dø trodde man. Nettopp derfor er historien så troverdig!
Det var vanlig at de som korsfestet fikk dele eiendelene mellom seg. Også det skjer her. Jesus fikk innskriften Jødeneskonge over seg. Det var vanlig at de som ble dømt til korsfestelse måtte bære et skilt rundt halsen med dommen på vei til stedet de skulle korsfestes. Der ble det spikret til korset.
Tittelen Jødenes konge viser at Jesus ble straffet som politisk opprører. Jesu inntog i Jerusalem på palmesøndag, har nok vært med å prege denne dommen. Det er interessant at tittelen Jødenes konge aldri har blitt brukt av de kristne om Jesus. Det styrker sannsynligheten for at det vi leser i evangeliene er troverdig.
Til sist må vi se litt på spørsmålet jeg stilte mot slutten av forrige artikkel. Hvem var det som korsfestet Jesus? Dette er et betent spørsmål. Oppover i historien har det ført til mye smerte og forfølgelse, da spesielt av Jødene. Jakten på en drapsmann har dessverre vært en skamplett i den kristne historie.
Jødene har ofte fått skylden, men det var Pilatus og Romerriket som hadde makt til å dømme til døden. Overprestene fikk Jesus arrestert og forhørt. De likte dårlig det Jesus sa om seg selv, og om prestene. Derfor ønsket de han ryddet av veien.
Pilatus fremstår i evangeliene som restriktiv og forsiktig med å dømme Jesus til døden. Det har politiske årsaker. Pilatus var kynisk. Han ville ikke henrette en populær jøde midt i deres viktigste høytid. Det ville være en god oppskrift på opprør, et dårlig karrierevalg. Pilatus forsikrer seg om at folket er med det, så de kunne ta skylden. Pilatus har da effektivt kvittet seg med en opprører, vunnet popularitet blant det jødiske folk, og gjort Cæsar fornøyd. Det var måten å klatre i den romerske karrierestigen på. Jesus ble på den måten en brikke i et stygt politisk spill.
Historisk sett var det ikke noe folk som korsfestet Jesus, hverken jøder eller romere. Det er viktig å få sagt. Det var noen få overprester, en oppegget folkemengde, og Pilatus. Men kanskje viktigere, rent teologisk, var det hele menneskeheten som korsfestet Jesus. Den verden som søker kun sitt eget, hadde ikke plass til Gud. Som evangelisten Johannes sier: Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham (Joh 1, 10-11).
Jesus døde på korset, det er sikkert. Men stod han virkelig opp? Og hva døde han egentlig for? Det må vi se på i neste artikkel som kommer 1. påskedag.
Fortsatt god påske,
Hilsen Karl Ove Jeppestøl