Søndagstanker
Søndag 2. oktober
17. søndag i treenighetstiden
Tekst: Mark 5,35–43
Så lenge det er liv er det håp
«Så lenge det er liv er det håp,» sier vi. Når døden inntreffer er alt håp ute. Da er det tid for å sørge og savne, sørge over det som var og, ikke minst, over det som ikke ble.
Det er ikke naturlig at et barn dør før foreldrene, men det skjer. Og det fikk synagogeforstanderen Jairus erfare. Han var en innflytelsesrik mann og kanskje rik, men døden gjør ikke forskjell. Den kommer inn i alle hjem.
Jairus, som jeg tenker på som en høyreist og flott mann, hadde kommet til Jesus nede ved sjøen. Han hadde kastet seg ned for Jesus og bønnfalt ham om å komme og legge hendene på den syke datteren hans.
Underveis ble Jesus oppholdt av ei syk kvinne som trengte ham, og tida gikk. I mellomtida kom noen fra Jairus sitt hus med dødsbudskapet: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Alt håp er ute for Jairus! Denne datteren som han var så glad i!
Hvordan var det å høre Jesu ord, tro? «Frykt ikke, bare tro!»
I Jairus´ hjem var det ikke mye tro. Hva var det å tro på nå når alt håp var ute. Et altfor ungt liv hadde tatt slutt. De gråt og jamret seg, slik skikken var.
Da er det at Jesus går inn til dem. «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De ler av ham. Som om ikke de kjente igjen døden! Så står det at han drev dem ut av rommet og sto igjen med foreldrene og tre disipler. Det disse fem hører, har festet seg slik at det midt i den greske teksten er gjengitt på Jesu morsmål i Bibelteksten; «Talita kumi!» - Lille jente, stå opp!
Tolvåringen slår opp øynene og reiser seg. Jesus og disiplene blir vitne til omfavnelser og gledestårer. Alt håp var ikke ute! «Gi jenta mat, - men ikke fortell dette til noen!» Det var det siste Jesus sa i Jairus sitt hus.
Vi kan jo bruke helga til å fundere på hvorfor det skulle være hemmelig. Det var sikkert greit at evangelisten Markus skreiv det ned noen tiår seinere, for da hadde folk hele bildet og kunne se hvem Jesus virkelig var.
Terje Holmedahl