Søndagstanker
21. februar 2021
1. søndag i fastetiden,
Prekentekst: Matteus 16, 21-23
Ikke det, Jesus.
Jesus Kristus begynte å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp…. (Mt.16,21ff)
Snakk om å ødelegge stemningen! Det er mye dramatikk i dagens tekst. Peter har for kort tid siden hatt en fin samtale med Jesus. Og vi kan vel godt si at Peter fikk skryt av Jesus fordi han skjønte hvem Jesus var ed å si til Jesus: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».
Og så, noen vers senere, når Jesus forteller om hva som skal skje med ham, om at han skal bli tatt til fange, slås i hjel og stå opp igjen, ja, da skjønner Peter ingenting. Peter tar Jesus til side og skjenner på han – dette må aldri hende deg!, sier han til Jesus.
Han som akkurat hadde skjønt det, skjønte like plutselig ingenting. Det er ikke lett. Disiplene hadde akkurat fått verdens verste beskjed: at vennen deres, lederen deres, ja, den de hadde ofret alt for og som de gradvis forsto var noe annet enn en vanlig mann, han skulle ikke lenger være blant dem. Han skulle dø.
Jesus vet hele tiden hvem han er og hvorfor han har kommet. Han har kommet for å frelse oss. I forkant av hans lidelse og død forsøker han å forberede disiplene på det som skal skje.
I dag er det første søndag i faste. Vi er også i forberedelsestiden – vi forbereder oss til påsken og til påskebudskapet om Jesus. Om hans lidelse og død. Vi forstår det heller ikke, det gjør i hvert fall ikke jeg. Men kanskje skal jeg bruke denne fasten til å dykke litt dypere ned i påskens budskap. Forberede meg litt, kjenne litt etter hva det betyr for meg at Jesus kom, led, døde og sto opp igjen. Hvis vi synes det er vanskelig å se ham, så ser vi han i vår neste, som Edvard Hoem så fint uttrykker i salmen “Eit lite barn”:
Eit lite barn voks opp til mann og sa at han var Gud.
Han levde slik som andre han, og såg heilt vanleg ut.
Hans rike låg langt borte frå all sorg og vondskap i vår verd
og enda bed han oss forstå at det er inni oss det er.
Han sa: Ein fattig går forbi og det er meg du ser.
Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær.
Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små,
forstår du at vi snur oss bort ifrå den Gud vi skulle sjå.
Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord
Er Gud som menneske, da trur vi og at du er stor.
Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd
Vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.
God søndag.
Dagens salmetips: Eit lite barn, nr. 740
Maylen Nupen