Søndagstanker
Søndag 1. desember.
1. søndag i adventstiden
Matt 21,10–17
Gull og glitter i Salerno
Katedralen i Salerno er himmelsk vakker. Helt fra år 1085 har den stått her, tilegnet apostelen Matteus. I dag er hoveddøren stengt, og vi vandrer inn langs høyre eller venstre langvegg. Vi går langs små rom, det ene etter det andre, fulle av kunstverk, relikvier, en biskopstatue, Jesus, en biskop til. Helt fremme over alteret er en voldsom mosaikk i gull og dype farger med Matteus i sentrum. Fremst til venstre er en annen mosaikk, med Maria. Til høyre, en mosaikk med pave Gregor VII. Foran mosaikken ligger levningene hans i en glassmonter.
Likevel er det krypten som er mest overveldende. Ned en trapp fra kirkerommet kommer vi inn i en barokkverden uten like. Krypten er fra 1600-tallet, fullstendig dekket av bilder på vegger og tak, av engler, helgener og alt man kan tenke seg, med gull innimellom og overalt. Midt i alt dette går en trapp ned til en fordypning i gulvet. Her ligger Matteus’ levninger.
Den katolske overfloden kan virke fremmed. Frastøtende også. Men det er en annen måte å tenke kirke på. Vår protestantiske kirke er opptatt av Ordet, som noe vi skal lytte til uten for mange distraksjoner. For katolikkene kan evangeliet også tas inn med øynene. I våre kirker er enkelhet en dyd, som etterlevelse av Jesu fattigdomsideal. De katolske katedralene er i stedet Guds rike på jord - alt det vakreste vi vet, med gull på.
I søndagens tekst (Matt 21,10-17) stormer Jesus inn i tempelet og velter benkene til pengevekslerne og duehandlerne. Fordi kirken skal være noe annet enn verden utenfor. Noe radikalt annerledes, der Guds vilje får skje. I dette er vi enige, protestantene og katolikkene. Vi tenker bare så ulikt om hva det skal bety.
Tyra Ekhaugen