Søndagstanker
- desember
3.søndag i advent
Joh 5,31–36
Johannes døperen
I Langset, hvor jeg vokste opp, hadde vi ei menighetssøster som betydde mye for mange i menigheten. Var noen syke, kunne man tilkalle søster Hjørdis. Hvis det var dødsfall i familien, var hun god å ha for å trøste og for å gi praktisk hjelp. Hele uka var søster Hjørdis på farten, men hver søndag hadde hun sin viktigste oppgave. Hun var søndagsskolelærer. Ingen har satt dypere merker i meg enn henne. Hennes trofasthet og hennes oppgave i å formidle vitnesbyrdet om Jesus til oss barna. På den tida gikk vi på søndagsskolen til vi ble konfirmert.
Etter hvert ga hun meg også tillit, slik at jeg av og til kunne få lede søndagsskolen, dersom hun ikke kunne en søndag.
Denne oppgaven å være et vitne har gått i arv siden døperen Johannes. Han vitnet om hvem Jesus var. Ja han var ikke den første. Profetene i den gamle pakt hadde i flere hundre år pekt på Han som skulle komme.
Teksten vår denne søndagen forteller: Jesus sier: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»
Men etter at Jesus stod opp igjen og forlot denne fysiske verden, så trenger vi mange Søster Hjørdis’er som kan bringe evangelistenes vitnesbyrd til nye generasjoner.
Steinar Tosterud