Søndagstanker
Søndag 13. Juni.
3. søndag i treenighetstiden.
Tekst: Johannes 1,35-50
Tilliten verdig.
På søndag er det 3. søndag i treenighetstiden, da leser vi teksten fra første kapittel i Johannesevangeliet (Joh 1:35-50), hvor vi blir presentert for de første disiplene til Jesus. Denne teksten leste jeg sammen med konfirmantene på Aurskog tidligere i våres. Vi leste den fordi vi snakket om tillit og tro.
I bibelteksten fortelles det ganske så rett fram om hvordan den ene etter den andre ser Jesus for første gang og begynner å følge etter han. Sånn jeg leser teksten, ser det nesten ut som de som ser Jesus, slipper alt de har i hendene, forlater alt de har og går etter Jesus uten å se seg tilbake. Og jeg kan ikke helt skjønne det. Hva var det som fikk Andreas, Simon Peter, Filip og etter hver Natanael til å tenke at Jesus var såpass verdt å satse på? Jeg har i hvert fall aldri opplevd å møte et menneske som jeg syns er så overbevisende at jeg legger fra meg alt og går etter han eller henne!
Konfirmantene på Aurskog skulle leke blinde. En konfirmant var blind, og en annen skulle lede den blinde bare ved hjelp av ord. Vi kaller det en tillitsøvelse, og jeg måtte være med selv. Det var skummelt! Men en av konfirmantene forklarte meg hvorfor han stolte på vennen som hadde ledet han: “Jeg har kjent han i mange år”. Så enkelt og klokt kan en 14-åring forklare tillit for oss.
Gjennom mange år bygger vi tillit til mennesker som viser seg å være vår tillit verdig! Og sånn tror jeg vi kan gjøre med troen eller tilliten til Gud. Vi kan holde oss i nærheten av Gud, og teste om han er tilliten verdig.
Men hva med de første disiplene, da? De som slapp alt de hadde i hendene og uforbeholdent fulgte etter Jesus? Kanskje kan vi aldri helt forstå hva som skjedde og hvorfor, men jeg ser for meg at de fikk et glimt av Gud når de så Jesus. De fikk et glimt av en Gud som er til å stole på, en som gjennom alle tider har vært vår tillit verdig. Disiplene så det med en gang, noen av oss kan trenge mange år på å se det, men jeg tror Gud er vår tillit verdig.
Margot Fosen Frogner