Søndagstanker
Søndag 23. februar
Kristi forklarelsesdag
Tekst: Luk 9,28–36
Kristi forklarelses dag.
Mens jeg sitter og skriver, befinner jeg meg passende nok på fjellet, og det er en strålende men iskald dag. Snart kommer Kristi forklarelses dag. Også der foregår tingene på et fjell.
Jesus tok fra tid til annen et utvalg av disiplene, Peter, Jakob og Johannes, med seg for å være sammen med bare dem. Denne gangen fikk de se at Jesus var uavhengig av tiden og ga en forsmak på at dødens genser ikke stopper ham, for han møtte Moses og Elia og de snakket sammen om hans død.
De tre vennene sov, men våknet og fikk se dem i et glansfylt lys. De skjønte det var spesielt, og Peter ville bygge hytter for dem slik at de kunne være sammen lenge. Så kom tåka, og den voldsomme stemmen som gjorde at de falt sammen av frykt. De fikk høre at Jesus er Guds sønn og at de må høre på han.
Hva skulle dette brukes til? Tilsynelatende ingenting annet enn at disse tre skulle se mer av Jesu storhet. Det ble ikke snakket om, og Jesus selv brukte det aldri for å overbevise de store massene. Han bruker makten annerledes. Konsekvent vender han seg, menneskelig sett, nedover, til dem som trenger det. De, på sin side, strekker seg mot ham med forsiktige og skjelvende håp.
Nå for tiden hører og ser vi maktmennesker som bruker posisjonen sin til egen interesse og som finner glede i å bli sett, gjerne av mange og så bli hyllet. Hør aldri på dem! Men møter du en som aldri soler seg i egen glans men bruker kraften sin til å bære andres lidelse og å være i det ødelagte, kan du trygt følge etter. Det var det Jesus i sin storhet holdt på med. Hør ham!
God søndag!
Gunnar Øvstegård