Søndagstanker
22. søndag i treenighetstiden
24. oktober 2021
Joh. 12,35-36
Tro på lyset!
For hver dag som går blir dagen kortere og kortere. Vi merker det litt etter litt etter hvert som det blir mørkere om morgenen og tidligere mørkt om kvelden.
Mørket gjør noe med oss. Noen blir rett og slett til nedstemt når høsten kommer for fullt. Kanskje hører du til dem som finner fram stearinlys, tenner de, lager deg en god kopp te, kaffe eller kakao og kryper sammen i godstolen med en god bok, et strikketøy eller god musikk på anlegget. Nærmest tvinger mørket ute bort ved å fylle stua med tente lys samtidig som du gjør noe hyggelig.
Mørket gjør det vanskelig å finne veien. Vi ser ikke hvor vi setter føttene, om det ligger noe i veien som vi kan snuble over eller om det er en stor vannpytt der.
I søndagens tekst oppfordrer Jesus oss til å vandre mens vi har lyset, for i mørket kan vi ikke se hvor vi går. Jesus bruker et bilde som altså er helt nært og kjent for oss. I mørket kan vi ikke se hvor vi går. Vi trenger lyset. Vi får vite at lyset snart skal bli borte, men at det er her når Jesus taler.
Det lyset Jesus taler om er han selv.
Jesus er lyset, og han skal snart blir borte.
Så oppfordrer han oss til å tro på lyset, slik at vi kan bli lysets barn. Vet du? Den som er lysets barn har alltid lyset med seg, selv når det er mørkt. Vil du være et lysets barn gjelder det å holde fast ved Jesus, tro på lyset, på han som er verdens lys.
Vi vet at like før jul så snur det og går igjen mot lysere tider. Utover vinteren og våren kommer lyset tilbake og dagene blir lengre og lengre igjen.
Vi vet at lyset kommer igjen.
En dag skal også han som er verdens lys, Jesus Kristus komme igjen.
Fram til da: Tro på lyset!
Hanne Sinklerud