Søndagstanker.
Søndag 27. Juni.
5. søndag i treenighetstiden.
Tekst: Matteus 11,7-14
Framsnakk
For noen år siden var jeg på besøk hos en venninne. Vi var flere som var sammen og jeg måtte gå først. Venninnen fulgte meg til døra og vi ble stående litt i gangen og snakke før jeg gikk. Da begynte en av de andre inne i stua å baksnakke meg. Hun trodde nok at jeg hadde gått, og tabbet seg rett og slett ut. Det kunne vel kanskje skjedd mange av oss. Men det har fått meg til å tenke på dette med hvordan vi snakker om folk som ikke er til stede.
Jeg tror at vi baksnakker andre for å fremheve oss selv. Og noen ganger baksnakker vi for å “lette på trykket” fordi vi er virkelig irritert på noen. Men jeg kjenner folk som ikke baksnakker. De menneskene stoler jeg skikkelig på, jeg blir trygg av å være sammen med dem. Jeg er aldri redd for å være meg selv sammen med de menneskene. Jeg har ingen grunn til å tro at de snakker stygt om meg når jeg ikke er der. De har bare godt å si om andre, og jeg tror at de jobber med seg selv for å klare å være sånn. Jeg tror de får det til fordi de faktisk prøver å se det beste i alle andre, kanskje de til og med ber Gud om hjelp til å se det beste i folk.
I søndagens tekst snakker Jesus om døperen Johannes. Johannes kom før Jesus og brukte livet sitt på å fortelle om Jesus som skulle komme, som Guds sønn. Når Jesus snakker om Johannes, gir han Johannes ære og troverdighet. Jeg tror at Jesus aldri baksnakket, og jeg tror han møtte alle mennesker med kjærlighet. Sånn sett er det ikke unikt at han snakker fram Johannes, men Jesus brukte ikke akkurat små ord om Johannes. Når han gir Johannes troverdighet, gir han også Johannes sine profetier troverdighet. Da gir han jo seg selv troverdighet. Det er finurlig. Og litt forbilledlig. Få er så troverdige som de som snakker fram andre og tier stille når baksnakkingen starter.
Margot Fosen Frogner