Søndagstanker
6. februar 2022
6. søndag i åpenbaringstiden
Markus 13,21-27
Egentlig bare ett håp
Jordkloden er syk. De fleste av oss er enige om det. Det er bare noen uker siden flere tornadoer nærmest utslettet småbyer i USA. Og til Klimatoppmøtet i november kom det rapporter som kan ødelegge nattesøvnen for noen hver. Flere øysamfunn er i fare for å forsvinne i havet.
I tillegg står vi i en pandemi, der vi forsøker å bekjempe et virus som muterer og sprer seg ukontrollert fordi vi ikke deler vaksinen med folk i sør.
Jeg er av dem som gjerne skulle ha laget et regnbuebilde med «alt blir bra» - og trodd det. Men jeg kan ikke lukke øynene for alt dette som truer oss. Jesus snakker om «trengselstider». Da «skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.»
Jeg innrømmer det gjerne. Disse og flere andre av Jesu utsagn har skremt meg siden jeg var barn. Men han slutter ikke der, med katastrofebeskrivelsene. Han sier om seg selv: «Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense.»
Det er ikke lenge siden adventstiden. Advent betyr «komme». I adventstiden er vi opptatt av at vi ventet på jul, da Jesus kom. Men vi venter også på det han snakket om, at han skal komme igjen. Det kommer til et punkt, som de kristne har ventet på siden den første Pinsedagen i Jerusalem. Menneskesønnen, Jesus, skal komme tilbake og samle sine. Hva det innebærer er ikke så lett å forstå, men det er tydelig at vårt håp er å sette vår lit til Jesus, som vår frelser, bror og venn.
Likevel er det ingen tvil om at det å redde kloden vår fra klimakatastrofe og pandemi er noe den enkelte av oss, så vel som våre politikere, har ansvar for. Vi kan ikke la humla suse og tenke at Jesus kommer og fikser alt. De kristne har ventet i 2000 år. Det kan ikke gå nye 2000 år, hvis vi fortsetter å behandle jorda og hverandre på samme måten som nå.
Terje Holmedahl