Søndagstanker
Søndag 10. september
Vingårdssøndagen
Matt. 20,3-16
BILLITH
Billith hette en av kvinnene i mitt liv. Ho kom en gang i uka. Ho var pen, og ho var snill. Dessuten brukte ho både leppestift og øreklips. I min barndoms verden var det en sjeldenhet. Ho kom trofast som Dovre-ekspressen - en gang i uka – uke etter uke, måned etter måned til barneavdelingens rom 205 på sjukehuset i Trondheimsveien 132, Sophies Minde. Der var det 18 barn. Det var barn med skjeive rygger, grunne hofter og tynne legger. Det var barn fra Kongsvinger til Kinsarvik, fra Kristiansand til Kirkenes. Ingen hadde særlig besøk hjemmefra. Det var det skadelig med besøk fra de nærmeste. Sa de hvitkledde. Men Billith kom.
Det var strengt og sunt på sjukehusa den gangen. Det var forbudt å ta med godterier til barnepasientene. Men Billith hadde stor veske. Den åpna ho. Og der lå det barnebilledbøker. Og under dem lå det sukkertøy og sjokolade. «Jeg lurte dem i dag også, Bjørn,» sa ho - uten et fnugg av dårlig samvittighet. Og mens jeg diskret spiste godterier, leste Billith høyt ; om ekorn og elefanter, om ravnen Peter og mye mer. «Å salige stund uten like». Jeg har bøkene ennå. De er klenodier. Jeg ser på dem i blant. Og da «hører» jeg Billith leser .
Siste gangen jeg så Billith var i en begravelse i Sandefjord. Da hadde jeg ikke sett ho på mange, mange år. Da var ho blitt ei gammal dame med grått år og striper på kjakan. Men ho var like pen. Og ho hadde fremdeles øreklips og røde lepper. Da fikk Billith en laaang klem. Jeg hadde vann i øya. Jeg stotra fram en slags «ta-a-kk». «Men, Bjørn, det var da så lite,» hvisket min heltinne.
Jeg ser for meg Vår Herre på den store lønningsdagen. Han ser ut over den store forsamlingen. Litt langt bak sitter Billith. Han vinker og sier: «Billith, kom hit. Du skal få din lønn. Da sier Billith: «Jeg Herre? Det var da så lite.» Da sier Vår Herre: «Det var ikke lite. Det var ganske meget. Du skal ha like mye som de andre.»
God helg!
Bjørn Tørnby