SØNDAGSTANKER
Søndag 9.desember
2.søndag i advent
Tekst: Joh 16,21-24
Jeg er redd – men jeg tror det går bra!
Vi menn har ikke mye greie på fødsler. Akkurat der er vi lik Jesus. Men han brukte likevel det å føde som et eksempel på å være redd, men så etterpå å kunne glemme smertene i glede over barnet som var født. Det er tydeligvis et eksempel som selv vi menn kan forstå.
Jesus fortalte dette fordi hans venner ble redde da han sa at han ikke skulle gå sammen med dem lenger. Men jeg stikker ikke av, fortalte han dem, og jeg lover at dere skal bli mer enn glade og at ingen skal ta gleden fra dere. Den Hellige Ånd – som er både Gud og meg – skal være hos dere bestandig selv om vi da ikke syns på samme måten som dere nå ser meg.
Om dette høres ut som tåkeprat og uforståelig, så skjønner jeg det. Det handler egentlig ikke om å forstå det Jesus sier. Det handler ikke om å prestere en slags tro på det uforståelige heller. Det handler om å slå følge med han som har sagt: «Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen». Jesus er et menneske, født som et skrikende spebarn, en guttunge som sprang og lekte, en kvisete ungdom og etter hvert voksne mannen. Og samtidig er han Gud som har all makt i himmel og på jord. Det er han som sier «Be – og dere skal få».
Jeg er redd – og jeg ber. Det fungerer sjelden som en lykkerus eller som om det uten videre løser det jeg er bekymret for. Men jeg kjenner en trygghet på at ingenting kan rokke ved at Gud er er glad i meg og kaller meg sitt barn. Han har aldri lovet å hindre at det vonde skjer meg eller mennesker jeg er glad i. Men han sier at han aldri slipper taket, men holder meg fast hos seg. Jeg er trygg fordi han alltid er i livet mitt og møter meg forfra.
Tormod Kleiven