På parkeringsplassen møter jeg seniorprest Trond Arne som har kommet veien hit fra Holmen kirke for å forrette en begravelse. Vi småprater på veien inn. Vi ønsker hverandre en god dag mens jeg åler meg mellom sørgende familie og venner, for litt lite bevisst av meg valgte jeg nok feil dør, men finner fram til staben her idet de setter seg til lunsj.
Kirken er det vi kaller en arbeidskirke og den er tegnet av arkitekten Harald Hille, han er født i 1921 og har blitt en ganske gammel mann nå for tida. Kirken er oppført i 1980. Den har noen uvante fargekombinasjoner på inventaret for meg, men jeg syns det er fint. En ganske sterk blåfarge og fiolett går igjen og har tatt opp kampen med det røde i teglsteinsveggene og vinner, faktisk.
Det er jo en hel gjeng som jobber her! Vil du vite hvem de er kan du finne dem her.
Slått av den sterke kontrasten til besøket i Åros setter jeg meg ned sammen med folket på Østenstad.
Mens klokkene ringer inn for de sørgende i kirken går praten livlig på menighetskontoret og her er det folk med stort engasjement for kirken og jobben sin og etter hva jeg kan høre er det veldig stor takhøyde! Fotograf Bente sier at dette besøket også er nyttig for henne for hun tar telefonen for Østenstad og alle de andre menighetene i Asker når de ikke kan ta telefonen sjøl. Det er greit å få et bilde av stedet folk som ringer tror de ringer til når hun skal svare.
Her er vi sjølberga, og vi er en av Norges største menigheter, sier sokneprest Astrid og når jeg nevner alle de små menighetene som kommer til fra Røyken og Hurum og at jeg var i Åros kirke sist, smiler hun og sier at dette er faktisk også kjent for henne for hun har vært prest i Grua kirke på Hadeland tidligere.
Astrid trådte sine barnesko på Gjøvik og da hun bestemte seg for å bli prest var ikke tilbakemeldingene alltid jubel og halleluja! Nei da, hun fikk beskjed om at dette var et ensomt yrke og hun kunne bare glemme å tro at hun noen gang skulle bli gift. Hun trosset motforestillingene og begynte på MF – og der fikk hun seg både utdannelse og mann, så det så…
Jeg spør om det har vært et ensomt yrke og hun kvitterer med å si at det har det overhode ikke vært.
Jeg tygger litt på Gjøvik og så forteller jeg Astrid at et av mine barndomsminner var at faren min pleide å tute når vi kjørte forbi et bestemt hus i Gjøvik på vei til hytta. Far var radioamatør og kjente folk på de underligste steder, forteller jeg. Astrid bryter spontant ut: «Det er LA9RF som kaller!» Hæ!?, LA2SD her, 7-3 og over og ut sier jeg, og så begynner vi å le. Rare minner fra barndommen som bare barn av radioamatører kan ha får litt oppmerksomhet.
Kirken skal være trygg og gjenkjennbar. Astrid styrer etter prinsipper om åpenhet, inkludering og nestekjærlighet. Det betyr i praksis mer JA en nei. Målet må være å skape et VI og ikke JEG. Det betyr også at hun i menighetsbladet ofte velger uortodokse intervjubjekter. Her er et eksempel på det fra November 2012.
Det er praktisk å jobbe i Østenstad kirke for her er alt på et sted.
Det er alltid hyggelig kirkekaffe og den er rett utenfor døra til kirken så da mistes ingen som ikke vil bli mista på veien ut. Astrid har hatt en lang prosess med å få åpna alterringen i kirken også. Mange meninger om dette – men nå er den åpen bortsett ved konfirmasjon og vielse – for da trengs det et sted å knele. Dette er et ledd i å åpne opp og gjøre kirken mer tilgjengelig for alle. Symbolikken er viktig.
Til slutt vil jeg gjerne høre om en hendelse eller en historie fra Østenstad kirke som hun husker spesielt.
Astrid forteller om en gudstjeneste der 7 konfirmanter ble døpt samtidig. Dette var stort for hele menigheten og det var virkelig ingen grunn til å tvile på intensjonene til disse ungdommene – de mente alvor. Det er et tegn på at vi som kirke har lykkes og at folk føler at de hører til, sier hun engasjert.
Idet jeg kjenner klumpen i halsen over hvor rørt jeg blei av dette reflekterer vi sammen om ungdomstid og det å passe inn i sin egen kropp, i vennegjengen, i samfunnet og i livet. Og all usikkerheten som vi var fylt med – da blir slike valg store.
….
Fotograf Bente vil ha noen bilder av oss ute med kirken i bakgrunnen og vi blir med på det vi tror er en kjapp tur ut uten yttertøy. Idet vi har stilt opp for det perfekte motivet begynner kirkeklokkene å ringe og kirkedørene åpner seg. Begravelsesfølget er på vei ut. Vi forter oss rund hushjørnet for ikke å forstyrre og tre damer ganske så midt i livet er plutselig blitt til knisende jenter i starten av tenåra der vi står. Dårlig kledd for februartemperaturer blir vi fort kalde.
Jeg spør hviskende Astrid om det er en stor begravelse og hun nikker hutrende. Vi fniser igjen. Omsider er følget passert, vi tar bildene og kommer oss inn i varmen. Der takker jeg for meg, dette har vært spennende å høre om og gir mersmak i forhold til hva jeg vil finne rundt neste hushjørne. Turen går videre ganske snart og har du lyst til å besøke Østenstad kirke til gudstjeneste eller noe annet som arrangeres der finner du aktivitetsoversikten deres her:
https://kirken.no/nb-NO/fellesrad/asker-fellesrad/menigheter/ostenstadkirke/hva-skjer/