Vi er straks på vei inn i adventstiden, og enten det er for å rydde vei eller ikke, regner vi med at tusener finner veien til kirken i desember også i år. Både barn og voksne. Unge og eldre. Til konserter. Til åpen kirke. Til gudstjenester. Til samlinger for skolene og barnehagene våre. Og til de anledningene som ikke spesielt hører kirkeåret til, men som ikke settes "på pause" i desember. Samlinger som hører livet til. Samlinger i sorg og glede. Til dåp og feiring av nytt liv. Og til gravferder, sorg og avskjed.
Vi forbereder oss til jul, og hele livet følger med ...
Er det å forberede oss til jul, det samme som å rydde vei for "Herrens komme?" Er et rent og juleluktende hus, der alt er "på stell" ensbetydende med å ha "ryddet vei"? Jeg tror ikke det. Noen ganger kanskje til og med tvert i mot. Noen ganger mister vi det viktigste av syne midt i våre bestrebelser etter det som kanskje er forventet.
Hvorfor feirer vi jul i en verden full av lidelse? Hvorfor synger vi om å rydde vei? Hvorfor synger vi om et barn født i Betlehem - i et land som i disse dager er preget av ufred og krig? Hvorfor holder vi fast i troen på ham som en gang lot seg føde som et lys i verden, når så mye av verden fortsatt befinner seg i mørke?
Kanskje fordi vi trenger det? Men ikke bare derfor tror jeg. Kanskje også fordi det finnes noe i hvert eneste menneske som på en eller annen forunderlig måte vet (eller i det minste aner) at det finnes et lys som ikke lar seg slukke. Og at det igjen og igjen fordriver mørke ... Og at vi trenger å holde fast i håpet om at det sånn det er, for selv å kjenne lys i dagene våre. Og for selv iblant å klare å være lys i denne verden.
"Det skjedde i de dager", skal vi i kirken lese og høre mangfoldige ganger gjennom de neste ukene. I forbindelse med både julens gudstjenester og diverse adventssamlinger. Og alle vet hva som kommer. Hva som skal ha skjedd i de dagene da Kvirinius var landshøvding i Syria ...
Men julen handler om mer enn det. Et av mine yndlingsdikt i advent er et av Finn Bjørnseth, som minner om at det både handler om mer enn det som skjedde i Betlehem, og mer enn de ytre rammene våre. Et dikt som peker på at julens mysterium kan åpne seg for hver og en av oss. Midt i livet som det er.
"Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller engler
men en tynn lysstråle
trengte gjennom huden og ribbenene
og inn til hjertet
– plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å forstå
og barnet sa: slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien og Livet
den som tar imot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten"
La oss rydde vei. Og ikke bare ved å rydde og tilrettelegge praktisk. La oss ta oss tid til å stoppe opp. Til å være der for hverandre. Dele av det vi har. Strekke ut en hånd for hverandre. Og tenne lys. og åpne oss for mysteriets gåter - og synge ut i tro eller tvil:
"Velsignet være han, som kom i Herrens navn"