– Ellers har jeg gode minner fra da jeg fikk døpe på Drop in dåp i pinsa, fortsetter biskopen. – De nydøpte fikk kort med en av de vakreste håndskriftene jeg har sett. Jeg har også gripende minner fra de ulike velkomst– og avskjedsgudstenestene for de tre prosten Berit, Tor Øystein og Øyvind. Det er meningsfullt og viktig, synes jeg både å markere, be og takke på utganger så vel som ved innganger.
Kari Veiteberg avslutter ved nyttår sin tjeneste som biskop. Da går hun tilbake til arbeidet som bymisjonsprest.
Biskopen har begynt å se tilbake. – På en måte så tenker jeg at det er nå jeg skulle begynt, etter alt jeg har lært og alt jeg har fått være med på. Jeg er full av takknemlighet, det har vært kjempespennende - særlig å dra rundt. Jeg er blitt skikkelig god på geografi i Oslo, Asker og Bærum, og det er jeg ganske stolt av!
– Så har jeg også hatt Døveprostiet, fortsetter biskopen. – Å ha et miljø i landet vårt der tegnspråk er førstespråk, der jeg må sitte og se meg inn med øynene og være en del av en forsamling som har et annet språk enn meg som førstespråk, det har vært veldig bevisstgjørende. I løpet av min bispetid har vi også fått mer oppmerksomhet på samisk, skogfinsk og kvensk miljø, gjennom blant annet Sannhet- og forsoningskommisjonens arbeid – hvordan har det vært for de å vokse opp i landet vårt? Å få del i de erfaringene, de historiene, ta del i gudstjenester med samisk og kvensk liturgi, det har vært rikdom i løpet av mitt bispevirke.
– Hvordan opplevde du kirkens og menighetenes håndtering av pandemien?
– Alt som har med beredskap å gjøre ble satt på prøve - og vi fikk vist at vi er gode! Pandemien hadde mange faser, og jeg merker at de ansatte reagerte veldig ulikt.
– Det grunnleggende behovet for fellesskap og å ha en snakke med ble enda tydeligere under pandemien. Særlig diakonene våre startet med telefonlister og oppringing. Jeg ble vitne til enorm kreativitet blant de frivillige og ansatte. Jeg merket at her strekker vi oss utrolig langt (også bokstavelig – jeg så en dåp ble utført med øse for å opprettholde 1-meter-regelen), og jeg er utrolig stolt over det laget og det felleskapet vi er som kirke, og som ble veldig tydelig under pandemien.
Så må vi ikke glemme lærdommene vi gjorde oss under pandemien - både om digital kompetanse og smittevern, men også at vi alle har en helse, fysisk og psykisk. Fellesskap er utrolig viktig for oss, og også de åpne kirkene, hvor vi tilbyr rom til stillhet, lystenning, bønn, hvile og ettertanke i en travel hverdag – det er en del av hverdagsberedskapen.
– Hvordan kan vi som kirke møte de økonomiske utfordringene vi står overfor?
Dette er jo noe som rammer oss på mange nivå. Det skaper fort uro og for flere, frykt. Noe av vårt kjernebudskap som kirke er at det ikke skal være forskjell på folk, alle skal bli møtt med samme verdighet og omsorg. Gjestfrihet er kirkens kjennetegn, og det vil det fortsette å være.
Vi merker at det blir innstramminger i bevilginger til Den norske kirke, og at vi ikke har like mye penger som da jeg startet. Da må vi bare komme sammen alle sammen – frivillige også. Vi trenger hverandre, og jeg har veldig lite motivasjon til å stenge noe som helst. Vi har i min tid levd gjennom en del strømsparing, og klart det med relativ stor suksess. Her også var det stor kreativitet som brakte oss igjennom. Jeg har stor tro på denne kreativiteten inn i disse utfordringene.
– Hvilke utfordringer og muligheter står Oslo bispedømme ovenfor i tiden som kommer?
– Jeg tenker vi må bli enda mer beviste hver menighets særegenhet, og løfte fram alle de felles tingene som er unikt for oss som folkekirke. Vi åpner rom for tro – til hverdags, sorg og fest!
– Hva blir dine ønsker inn i juletiden?
– Mine ønsker er i julebudskapet. Både Frykt ikke, og Fred på jord! At vi alle tar oss tid til å grunne over barnet, at Gud kom til oss som et lite barn – helt sårbar og avhengig av omsorg, slutter Kari Veiteberg.