Vi ser tilbake på en advent og juletid med en opplevelse av at himmelen flere ganger har berørt jorden. Det er så mye vi kan takke for.
2025 er her og et nytt år gir rom for ettertanke og refleksjon. Men det er ikke et rom der uro og lengsel fortrenges. For årsskiftet bærer noe av årsoppgjøret med seg. Ønske om å kunne få starte på nytt, ønske om en mer fredfull jord…
Vi kjenner på mørkekreftene i verden – på de som vi utfordre våre verdier, bygge murer og skape større avstand mellom fattig og rik. Det er lett å bli motløs i møte med verdens lidelse og ufred. Bildene av redde barn i Gazas ruiner er til å miste pusten av.
Når jeg – som mange andre kjenner på uro, henter jeg frem ordene fra Johannes-prologen om det evige lyset. Det som viser seg å være sterkere en mørkekreftene. Det som kom med det lille barnet og som er kilden til alt lys.
Det som slår meg, er at det skal faktisk ganske lite lys til for å overvinne et ruvende mørke. Og som kirke er det vår oppgave, vårt oppdrag å holde frem lyset og håpet i verden - for alle mennesker.
Takk til alle dere som har kommet i kirka gjennom julen, som har tent lys og som med både skjøre og kraftfulle røster har sunget englenes sang om fred over en såret jord. La oss fortsette å holde frem lyset i verden og vise at lyset og kjærligheten er sterkere enn mørke og hat. Måtte summen av alle våre tente lys blir til en flamme av håp og fred.
Joh. 1, 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Med ønske om lys og FRED - i og mellom alle mennesker.
"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet" (Joh. 14,27).
Med vennlig hilsen
Ida Buen Hanevold
Sokneprest