Salmer opp gjennom livet har jeg hatt et ambivalent forhold til. Husker spesielt i konfirmasjonstiden hvor vi måtte pugge salmer og de opplevdes som veldig trege, kjedelige og vanskelige å synge. Som ungdom ønsket jeg meg mere fart og rytmer på musikken. Teksten var jeg ikke så opptatt av på den tiden. Etter at jeg som 16 åring tok i mot Jesus som frelser så fikk tekstene en større verdi og noen salmer ble ok å synge.
Fremdeles er det andre musikkformer som appellerer mere til min musikksmak, men salmer vokser i verdi etter som jeg blir eldre. Det er noe stabilt, trygt og godt i salmer. Med årene er min oppfattelse at det er kommet mange nye salmer som også er lettere å synge.
Når jeg skal trekke frem en spesiell salme så er det salme 86 - Navnet Jesus. Den ble sunget under en gudstjeneste i Oslo Domkirke i januar 2012 og ble ett sterkt personlig møte mellom meg og Gud. Det var avslutning på en tverrkirkelig bønneuke, kirken var fullsatt og fylt med fantastisk musikk og sang. Da ble denne teksten i salmen veldig sterk for meg og jeg ble fylt av en utrolig varme og takknemlighet over Guds ubetingete kjærlighet gjennom sin sønn Jesus Kristus.
Salmen minner oss om det spesielle med Jesu navn. Det sentrale i evangeliet vi som enkeltpersoner og kirke må ha fokus på, og holde fast på. Jesu navn må vi elske, det har satt våre sjeler i brann og ved det er det frelse.