FOR CA 800 ÅR SIDEN
Kirken i Norge hadde levd i to hundre år etter Olavs fall på Stiklestad. l Roma var Innocens den tredje, vel den mektigste pave gjennom alle tider, nylig kommet i pavestolen.
Norge hadde hatt kongestrid, en strid mellom en rekke kongeemner, og blant dem var Sigurd Ribbung og Skule jarl, foruten junker Knut. Alle gikk tapende ut av kampen, mens Håkon Håkonsson, etter seks år som mindreårig konge etter støtte av Skule jarl og bøndenerundt om på tingene, i 1223 endelig ble anerkjent som Norges rette konge.
Omkring 1220 kom erkebiskop Guttorm Håkon i møte, med anerkjennelse av Håkon som rettmessig konge, og Håkon på sin side stadfestet å ta kirken i sitt vern og gi den visse rettigheter. Med 1220-årene gikk kampen mellom birkebeiner og bagler til ende, og Håkons kongedømme hvilte på sterkere grunnlag enn noen norsk konge hadde hatt til da.
Første gang engelske kilder nevner norsk eksport, er i 1213, da norske skip kom til England med gråverk. Handelen med England tok seg opp, Norge var interessert i å sikre seg bl.a. tilstrekkelige tilførsler av korn. I 1230 gikk hele ti norske skip til England med furubord og tran.
Vi befinner oss i 1220-årene. Det bygges en kirke i Røyken.
REYKIN KIRKIA I MYRAHVARF SOKN
"Reykin kirkia i Myrahvarf sokn" - slik er kirken og bygden omtalt i Biskop Øysteins Røde Bok, fortegnelsen over Oslo bispestols jordgods, i 1392.
Av dette kan en slutte at middelalderens navn på bygda eller i allfall deler av den var "Myrahvarf". - hvarf i endelsen av navnet kan tyde på "sted med avsides beliggenhet, hjørne, krok eller vinkel".
Gården "Myhre" i vestre del av dagens bygd, har kanskje hatt betydning for det opprinnelige bygdenavnet?
Kirken antas bygget på grunn hvorav prestegården "Solberg" siden er gått ut fra. Sagnet om at kirken er reist på bronsealdergården "Hrauk-vin"s grunn lar seg ikke ettervise, men muligheten for at en storgård lå her er så absolutt tilstede. (Hraukvin: dvs. rauk- eller stakklignende landskap (koller og daler som kan stemme med Røykens topografi). " Klokkerhaugen" nordøst for kirken har noen gravhauger på toppen og nettopp denne kollen kan også ha gitt prestegården sitt navn.
Solberget kan ha vært helligdom eller kultursted i hedensk tid, og gudehovet kan ha vært forløperen for kirken i dag.
En ting synes sikkert - kirken har omsider gitt bygden navnet Røyken.
LANDSENS KIRKE I ROMANSK STIL
Om kirken skriver A. Killingstad i sin bok "Røyken bygd før og nu" at den skal være vigslet til St. Michael, og skrive seg fra år 1229. Han grunner sitt utsagn på professor Oluf Rygh som kilde.
Man mener kirken opprinnelig har manglet såvel sakristi som våpenhus, antagelig også tårn og spir. Kirken har opprinnelig hatt ganske små vinduer, i likhet med det lille som ses bak altertavlen, det som altså er vendt mot øst.
Kirken er enkelt bygget og utstyrt, den er bygd som et rektangel, og såvel koret som skipet har samme gavler, bare av forskjellig høyde.
Ellers savnes enhver form for huggen stein, og kirken er preget av samme strenge enkelhet som preger mange kirkebygg mange steder fra samme tid. Det er den tunge, romanske stil som dominerer, tydeligst gjennom portalen mellom skip og kor og det lille vinduet bak alteret.
Rundbuen i korbuen har imidlertid tidligere vært betydelig smalere og mindre, og har antakelig vært spissbuet, noe en innskrift fra 1693 over buen kan tyde på.
Monogrammene over korbuen:
I midten: Christian 5. Under dette står: "Kong Christian den 5. skee Lyeke, Kongen leve lenge. Udi hans regjeringstid Anno 1693 den 14. Maii. Denne spidsbue Kircken til bedre lysning ere forandret. Tecst: Skriver Rasmus Brobolm. Sogneprest Peder Kiilbech."
På venstre side: Kong Fredrik 4.s. og på høyre side Dronning Anna Sophie.
På hver side av korbuen har det vært en rundbuet nisje i veggen, hvor det antagelig i en katolsk tid har vært altere med statuetter av tre eller stein. Over prekestolen ses restene av en slik nisje, som nå går under navn av "legmannsalter".
Et sagn forteller at kirken egentlig skulle ligget på Heggum-høyden, og at materialene allerede var samlet på "kapellbakken", men at overnaturlige vesener en natt flyttet dem til det sted kirken nå står. Det eneste spor av sannhet i dette, er kanskje at det har stått en trekirke på det sted som har fått navnet kapellbakken?
Opplysninger om kirkens datering og en eventuell forløper, kunne kanskje finnes - men vel sikkert bare i Vatikanets arkiv i Rom.
Ellers ville det sikkert kommet nytt lys over Røyken kirkes historie om sokneprestembetets kallsbøker hadde vært komplette. Det foreligger én, men det må ha vært to, for da den danskfødte presten Poul Christian Holst tiltrådte Røyken i 1730, begynte han å skriver kallsbok nr. 2 og ga et overblikk bakover.
Når det gjelder kirkens datering, skal et gammelt skrift vise til at det har vært en biskoppelig messe i "Reykina kierche" i 1229. Kanskje var dette i kirkens første år og dens innvielse? En annen datering som også har vært nevnt, er 1280.
 Den største av de to kirkeklokkene fra 1730 |
Det finnes uansett ikke noe belegg for at kirken er fra 1229. Kirken har vært kalt Michaels kirke, iallfall vet vi av solkorsene i koret - Hellig Olavs merke - at den må ha hatt biskoppelig vigsel. Men det finnes heller ikke noe belegg for helt sikkert å si at kirken er vigslet til St. Michael - det hinsidiges engel.
Kanskje kan det være en sammenblanding med Tranby middelalderkirke i Lier, som nå er revet. Første gang Røyken kirke er nevnt som Michaels-kirke, er i 1801 av prost Holst.
l de første tre hundre år av kirkens eksistens vet vi lite om kirkens utstyr. Den katolske menighet hadde andre behov i sin religiøse utøvelse, enn den luthersk-reformerte menighet.
Kirken har sikkert opprinnelig vært uten benker, iallfall kanskje bare med noen steinbenker langs veggene. Den har hatt innvendig åpent røst, uten himling.
Kirken har utvilsomt huset en god del utstyr som var særegent for den katolske menighets rituelle liv, og disse kan være fjernet som verdifulle ting av katolsk geistlige, kongens menn eller sett på som uønsket av den lutherske menighet. Relikvieskrinet fra den katolske tid, som gikk tapt, er et eksempel på dette.
 Kirkens interiør slik det var for få år siden, da benkene i koret ble erstattet med stoler, nye brudestoler ble gitt og ny løper og korteppe kom på golvet. Merk prekestolens nye rekkverk, som erstattet det gamle åpne. |
KIRKEN I FORFALL OG FORNYELSE
Det må ha vært så som så med vedlikeholdet av kirken, således sendte man fra Røyken menighet i 1643 en høytidelig anmodning til Stattholderen om å få midler til å reparere kirken, som var kommet i forfall. Stattholderskapet svarte på henvendelsen ved å imøtekomme menigheten med følgende:
"Almuen i Røgen sogn søgte om tilladelse og befaling till kirkewergene sammestedtz, at deris kirche som meget brøstfeldig war, det de med hoezlagde besichtelsze beuiste, måtte aff desz indkompst aarligen rapareris.
Besvaris: Nar besichtelszen som bør at schee huad rett er, och christeligt at kirchen icke forfalder, eller forsømmesz, huorpaa slicht schriffuerne sig schal erklære".
Kirketårnet var reparert og satt i stand i 1769, men 23. april 1783, slo lynet iflg. klokkeren Ole Haraldssøn Ourdahl, ned i tårnet og ødela det. Juli neste år var alt igjen oppbygget, skriver presten i kallsboken.
l forrige århundre gjennomgikk kirken en rekke reparasjoner og forandringer, - i begynnelsen av 1820-årene ble det lagt ny himling og bjelker, foruten at nytt tårn ble oppført, men allerede snaut ti år senere måtte tårnet igjen repareres. (Det var vel ikke fagmessig gjort!) Tårnet ble også kledd og malt i 1859, samtidig som murene da ble pusset og hvittet innvendig og utvendig. Man fikk også lagt på ny glassert hollandsk takstein, og nytt golv ble lagt i skip og kor, foruten at de lukkede stoler ble tatt ut og nye laget.
Igjen i 1891 - 93 gjennomgikk kirken fornyelser, og den siste istandsetting, vel den grundigste, mot slutten av mellomkrigsårene, har gitt kirken det preg vi ser i dag.
Forandringene i 1859 førte også med seg at altertavle og prekestol ble overmalt og forgylt og korutgangen mot sør ble gjenmurt, - og de lukkede stoler som ble tatt ut, ble solgt og auksjon ut over bygda som materialer til å lage kjøkkenbenker og lignende. Det ble satt inn nytt vindu i sydveggen ved oppgangen til "Kjekstadinngangen", og derved kom atskillig mer lys inn i kirkerommet. Nytt, stort våpenhus, isteden- for det lille gamle ble også bygget med trapp opp til galleriene.
Mot l880-årene slutning ble altertavlen igjen malt, og da av preparant B. Bjørnstad.
 Prekestolens plassering før restaureringen 1936-1938. Merk det enkle trappegelender og den lite forseggjorte trappeinnkledning. |
 Kirken sett fra sør, slik den så ut før restaureringen i 1936- 1939 |
KIRKENS UTSTYR
Av middelalderkirkens utstyr er ikke mye tilbake, ja, middelaldermannen ville kanhende ikke kjenne sin kirke igjen, dertil er nok forandringene for store. Opp gjennom tidene har mange ting skjedd også med selve bygningen. Hvorvidt kirken fra først av hadde tårn er uvisst, og kirkeklokker fantes neppe den første tid. Inne i kirken ville han vel også se seg noe forundret om. Det mørke kirkerom han var vant til, opplyses nå av store vinduer, den lille korbue mellom skip og kor er borte, over alterbordet ser han en ruvende altertavle, prekestolen ville være ukjent for ham og de mange stolrader ville han heller ikke forstå. Det han kunne huske var de mange som sto eller knelte i bønn. Bare langs veggene var det noen lave steinpaller som gamle og skrøpelige kunne få sitte på. Alt lyset - og ikke minst lydene når orgelet stemte i, - nei dette ville ha skremt ham . Bare en ting synes han å kunne huske: døpefonten i kleberstein, den er den samme.
 Man antar at symbolet i dette feltet på døpefonten må være steinhoggerens bumerke. |
Men så er da også døpefonten en av de få, om ikke den eneste gjenstand som kan stamme fra kirkens aller første tid, og den hør omtales litt mer. Den er formet som en kalk, en stor skål med randhår- der omkring og den står på en fot av stein. I bunnen av skålen ser en tappehullet for dåpsvannet. Den katolske kirke døpte sine barn ved å holde dem helt under vann, derfor er vel også skålen så stor. l dag ligger et blankt nikkelfat på døpefonten og presten øser med hånden litt vann over dåpsbarnets hode.
Men dåpsfatet har også sin historie. Inventarfortegnelsen fra 1688 forteller om "Et stort Mæssingbæchen til Fundten foræret av Hr. Peder Hansen Kielbech".
Dette fatet har muligens Kunstindustrimuseets folk oppdaget og funnet det passende for sine samlinger, for der havnet det nemlig. Noe av korrespondansen mellom museet. ordføreren og sognepresten finnes også fra museets brev av l 1. mars 1885 hitsettes:
"Hr. sogneprest Færden har tilstillet bestyrelsen meddelse fra Hr. ordføreren om at Røyken Herredsstyrelse har samtykket i at overlade Museet det gamle Røykens Kirke tilhørende Messing Døbefad mod at Kirken igjen faar et verdigt og solid Døbefaid .
Brevet kan tyde på at herredsstyrelsen satte som betingelse at museet overtok både steinfonten og fatet. men dette var museet ikke villig til, idet det da måtte erstatte mer enn fatet.
Ordføreren oversender saken til sognepresten. som i lengre påtegning går med på å overlate messingfatet, men ikke døpefonten, idet han ser på denne som et klenodium fra kirkens aller første tid. Messingfatet derimot finner han ikke så verdifullt for kirken. likeså at det på grunn av slitasje best kan bli tatt vare på i Kunstindustrimuseet.
Og slik gikk det til at sogneprest Kielbech's gave til Røyken-kirken en gang på 1600-tallet i dag er Kunstindustrimuseets katalognr. 2713. Fatet er antagelig av sydtysk opprinnelse og det har "Marias bebudelser som motiv i bunnen. Det har en diameter på 51 cm. og en dybde på 7 em og det er meget solid. At kirken i 1885 gjorde et dårlig bytte er bevet over tvil!
Alterbordet av stein kan også være fra kirkens første tid. Det var ikke uvanlig at alterne i de gamle kirkene hadde et relikviegjemme. men sådant er ikke påvist i Røyken-kirkens. Bordet bærer preg av restaurering og et eventuelt rom i alteret kan dermed ha gått tapt.
På alteret har det siden 1714 ligget et antependium eller alterklede. Det er i rødt ullstoff og bærer brodert våpenskjold og bokstavene H. K. M. K. og årstallet 1714.
Dr. philos Sigrid Christie v/Riksantikvarens kontor kan opplyse at bokstavene står for Hans Hansen Koefoed og hustru Mette. Begge levde i Drammen i tiden 1681-1723. Tilknytningen til Røyken er ellers ukjent.
Det står også to kraftige tinn lysestaker på alteret. Begge har innskriften "Søren Løchstør. Else Robsahm 1725". (Tinn vannkannen i sakristiet fra de samme givere.)
På alteret ligger også en bibel trykt i København 1589. Dedikasjonene viser at den er gitt av " Mette Sofie, salig Niels Særchovs Efterleverske Bragernes 14. januar 1733". (Nok en gave til Røyken uten at forbindelsen kan påvises.)
 Vindfløya ja fra 1822 med kong Carl XIV Johans merke og initialene til Henrich Grauer og Jon Gilhuus, foruten årstallet 1822. |
ALTERTAVLEN FRA 1600-TALLET
Altertavlen i Røyken kirke kan virke ruvende og dekker også for noe av det inntrykk koret opprinnelig ga. Det trappeformede vindu i østveggen vises ikke nå, men det kan nok engang ha hatt en funksjon sammen med steinalteret.
Etter tradisjonen skal tavlen være skåret av gjetergutten Josva Olsen fra Nærsnes. Etter kirkeboken og folketellingslister var han født i 1748, men tavlen er utvilsomt eldre. Ved restaureringsarbeidene i 1936/38 ble trebordet over steinalteret fjernet og en avkappet bjelke med følgende innskrift funnet:
"Til Guds ære ere denne Altertafle gifen og bekostet Anno 1697 da Sogneprest Peder Kielbech".
Dessverre er bjelken overskåret slik at siste siffer i dateringen er borte, men ser en altertavlen i sammenheng med den store restaureringen i 1693, kan dette også være året for altertavlen. Mesteren for den kan ikke påvises, men riksantikvar, dr. philos Roar Hauglid har i boken "Akantus" angitt Stillef Torgersen Auke fra Strøm sogn i Hurum som den mulige.
Hurum kirkes gamle altertavle befinner seg i dag i oppbygging og bilder lik Røyken-kirkens og mester for Hurum-tavlen er den nevnte Stillef. Predellaen (forstykket) på Hurum-tavlen viser at denne er gitt i 1697.
Den avkappede bjelken er i dag festet på baksiden av altertavlen i Røyken. men har opprinnelig utgjort predellaen. Ved en tidligere restaurering er tavlen senket og forstykket fjernet. Altertavlen er en såkalt katekismus-tavle som i de forskjellige felter viser Kristi lidelseshistorie.
Det nederste feltet viser "Nattverden" - Jesus med de 12 i skjærtorsdagens avskjedsmåltid. Feltet over til venstre er "Jesu sjelekamp i Getsemane" og tilsvarende felt på høyre side "Judas - kysset". Neste felt på venstre side "Jesus for Pontius Pilatus", og over på høyre side "Pilatus vasker sine hender". Øvre venstre felt "Hudstrykningen", det annet og fjerde øvre felt er "Jesus spottes av soldatenes og tredje øvre felt er "Korsbæringen". Det store midtfelt viser selve korsfestelsen, og det øvre felt den oppstandne Kristus med krone og seiersfane. De tre liggende soldater skal symbolisere at ondskapen i verden er overvunnet.
Akantusrakene på sidene er ikke opprinnelige, og riksantikvar Hauglid antyder at det er den danske billedhugger Johan Jørgensen Schram som er mesteren for disse. Han sier også at årstallet 1733 skal finnes på baksiden av tavlen.... Han antyder også at Kristusskikkelsen i korsfestelsesgruppen er fra hans hånd. likeså de liggende engler i toppbuen, de allegoriske kvinneskikkelser i "Loven" og "Evangeliet" og Maria og Johannes i korsfestelsesgruppen tilskrives ham.
Altertavlen har vært overmalt mange ganger, men i restaureringsarbeidene i 1936/38 er den kommet tilbake i opprinnelige farger.
Kirkens altersølv består av disk (oblatene) gitt av Aslak Amundsen Kjerstad og hustru Maren Olsdatter i 1718, og på esken kan dette leses: "Bekostet og forærte av Aslak Amundsen Kiechstad og hans kjære hustru Maren Olsdatter 1718". Og på lokkets underside har sognepresten påført:
"Gud give Giverne 10-tusind Fold igjen. Det ønsker den som er av Hjertet deres Ven. Loci. Hans Selboe".
Den store alterkalken er gitt av Niels Søren Løchster i 1764, mens de små særkalker er av ny dato.
To store sølvplett lysestaker er gitt av Gulbrand og Tolline Kjekstad i 1876. Den gamle tinn dåpskanne er foran nevnt, men kirken har også nyere dåpskanner i plett og sølv også gaver fra private.
 De store lysestakene i plett er en gave til kirken, mot slutten av forrige århundre |
I kirken står også to gamle skinntrukne trestoler, den ene har årstallet 1672 og bokstavene NHT.
Av ny dato er de fire brudestoler og Røyken bondekvinnelag kostet for en del år siden en prektig brudeløper til kirken.
Den røde messehagel bærer årstallet 1797 i gullbroderi, mens en grønn, en hvit og en fiolett messehagel alle er av nyere dato, også gaver fra private.
 Stolen fra 1672 |
Først etter reformasjonen i 1536 fikk kirken benker, og ofte hadde gårdene sine faste benker hvor endog gårdsnavnene var påmalt. Således skal den øverste benk ha tilhørt gårdene Bø og Bråseth.
Ved restaureringen i 1859 ble de gamle lukkede benker skiftet ut til fordel for åpne benker. Ved denne restaurering ble også døren på søndre langvegg - den katolske prosesjonsinngang - muret igjen og et vindu innsatt. (bak orgelgalleriet). Den siste tid hadde inngangen tjent som dør til "Kjekstadinngangen" i kirken. Dette var noe som hang igjen fra den tid kirken var privateid, og av skjøtet som proprietær Johan Henrik Grauer (svigersønn på Kjekstad) ga til den nye kirkeeier. lensmann Wilhelm Gabrielsen i 1835. er dette omtalt slik: "- at den Stolstade, som Kiegstad ligetil har benyttet, fremdeles skal afbenyttes af og tilhøre denne Familie tiden nogen videre Betaling. (1 dag kan konturene av inngangsdøren fremdeles sees under det vestre vindu på langveggen.)
I 1859 besluttet også at et orgel skal anskaffes og i 1860 fikk kirken et pipeorgel på 6 stemmer. med 282 piper og ett manual (håndklaviatur. Orgelbyggerne Eriksen og Svendsen leverte instrumentet, og det sto i Røyken kirke fram til 1930 da nytt orgel ble skaffet. Det gamle orgel ble flyttet til Nærsnes kirke. hvor det fremdeles er i bruk.
Blant orgelskjønnere betraktes det gamle orgel som litt av et klenodium, og det påstås å ha høy antikvarisk verdi.
Røyken kirkes andre orgel, som ble innviet påskedag i 1930, var levert av J.H. Jørgensen, Oslo og kostet kr.16.963,-, en sum som kom inn dels ved innsamlede midler og dels ved kommunal bevilgning. Det 13 stemmer (674 tonende piper ) store orgelet med to manualer og fotklaviatur, var bygget etter det pneumatiske system, med en antatt levetid på 30-40 år.
På 70-tallet begynte man så å vurdere en utskifting av dette instrumentet. Kirkemusikalsk råd hadde uttalt at reparasjoner på dette instrumentet ville være meget ulønnsomt og frarådet bruk av midler til dette. En prosess ble satt i gang for å erstatte kirkens Jørgensen-orgel, og det var klart helt fra begynnelsen av prosessen at det skulle være et helmekanisk orgel. Høsten 1982 var Røyken kirkes tredje orgel ferdig til bruk, et instrument på 15 stemmer, fordelt på to manualer og pedal, levert av orgelbygger Eystein Gangfløt.
 Døpefontens messingfat, som befinner seg i Kunstindustrimuseet i Oslo |
PREKESTOL l RENESSANSESTIL
Det som fremfor alt har omformet og preget både kirken og gudstjenesten i den protestantiske kirke er ordets forkynnelse. Den katolske messe forsvant, og prekenen kom i stedet. Sentrum i kirken ble dermed prekestolen, og den ble plassert på det mest synbare stedet; den fikk ofte en rik utsmykning.
Prekestolen i Røyken er i typisk renessansestil, et fint snekkerarbeide med portaler, søyler og gavler. Det har fire felter som kan symbolisere de fire evangelister, men ingen av feltene bærer noen av evangelistenes symboler. Kun i et av feltene kan påvises "Agnus Dei", offerlammet med seiersfane. Prekestolen har vært overmalt mange ganger, men nå ført tilbake til den opprinnelige dekor. Over prekestolen henger en lyshimmel og inne i stjernefeltet som danner taket, svever en due. Mesteren for prekestolen er ukjent, men i et av feltene på foten av stolene står innskriften: "Kgl. Maj. Foged Jens Nilssøn. Anno 1695". Tidligere sto prekesolen med oppgang fra korbuen. I dag er den trukket inn mot hjørnet av skipet. Professor Rygh sier prekestolen stilistisk sett, sannsynligvis er fra 1640-50.
Hvor lenge kirken har vært utstyrt med tårn og klokker vites ikke, men i inventarfortegnelsen datert 18. september 1688 er dette nevnt:
Een klocke udi thaarnet, som er sprucken tvert ofen, og vil omstøbes".
Av dette synes å fremgå at klokken er gammel og ødelagt. Den store og eldste - klokke idag er støpt i København 1730. Verset på
klokken lyder:
"Naar jeg mit hule lyd, For Folkets lader høre, Giv Gud at da din Aand, maa deris hierter røre, Til al Andægtighed i Hiertes skiulte Vraa, At de til Herrens Huus med Fyrrighed maa gaa". Gloria in Exelsis Deo".
Ved kirkesalget i 1849 ble menigheten atter eier av kirken, og en mindre klokke bekostet, men denne klokke sprakk etter få år og i 1907 ombyttet i den nåværende lille - klokke, støpt i Olsen - Nauen klokkestøperi, Tønsberg. Klokken bærer denne innskrift:
Ring for Røkens menighed ring den ind til bod og fred. Ring med Himlens lyse toner over Jordens tornekroner".
I 1919 fikk Røyken elektrisk lys og samme år ga grosserer Carsten Schmidt fra Hyggen lysekronene til kirken, og oppe på løftet henger den gamle trearmede parafinlysekrone....
Men ikke alt utskiftet utstyr fra kirken er i behold, noe har havnet på museer og annet er kort og godt kommet på avveier.
Således skriver sogneprest Povel Christian Holst om det gamle relikvieskrin som i sin tid sto på alteret:
"- jeg haver dog aldrig seet det, ej heller kand jeg faa opfundet hvor det nu er, men det har været har i Kaldet efter alles sigende til min salig Formands Tiid".
Om det forsvundne skrin har sognepresten i nabosognet Hurum Andreas Mørch - 1810 innberettet til Kommisjonen for Oldsaker
at: - sogneprest Hans Svendsen Selboe lånte det ut til venner i Trondheim og beholdt det og aldrig leverte det tilbake". (Sogneprest Selboe var Holst's forgjenger i embetet.)
 Drammen museum: døren fra likkapellet i Røyken kirke. bildet er "sammensatt" i det dørbladet er fotografert fra begge sider. |
UTSTYR FRA KIRKEN PÅ MUSEUM
I Drammen museum finnes det i dag flere ting fra Røyken kirke, således et røkelsesskar i jern og bronse, bysantinsk stil og fra katolsk tid. En gammel jernnøkkel, hele 38,5 cm og et nøkleskilt. Der er også "Aquamanilev" eller vannkannen fra katolsk tid. Kannen er formet som en løve og løvens munn er kannens tut. Aquamanilen tilhørte nattverdutstyret, idet presten før utdelingen av brødet tvettet sine hende", under messen ble brødet forvandlet til Kristi legeme og derfor omgåes med særlig ærbødighet.
Nok en ting i Drammen museum bør nevnes, dørbladet med dekor som tyder på at det stemmer fra et likkapell. Døren har en høyde av 225 em. og en bredde på 93 em og det danner øverst en halvbue. "Alting haver en Ende" er malt på døren. Dekorasjonene er typisk 1600-tall og det må antas at kirken en gang har hatt sakristi i to etasjer. På døråpningen mellom kor og sakristi er det tydelig merke etter en trappevange og åpningen i muren viser et tønnehvelv i samme stigning som trappevangen. Og i korveggen på løftet over sakristiet er tydelige merker etter takstolen til et gammelt tilbygg. Dette tilbygg har stått i 90 graders vinkel i forhold til kirkebygningen.
Sakristiet kan således opprinnelig ha hatt gravkjeller, og døren må utvilsomt stamme derfra. (Asker gamle kirke hadde sakristi på samme måte.) Ellers oppbevarer Folkemuseet på Bygdøy den gamle sølvbeslåtte almissetavle fra 1700-årene likeså den gamle bygdefanen som en gang i tiden hang bak alteret i kirken.
Etter tradisjonen skulle den forgylte kulen i toppen av kirketårnet inneholde gamle dokumenter, og sommeren 1923 ble kulen tatt ned og undersøkt. Det viste seg da at inne i kulen lå et blyskrin med en del papirer fra årene 1769 til 1859. Dette var beskrivelser av forskjellige reparasjoner som var foretatt, og sogneprest Anton Fjellbu førte alle dokumentene inn i kallsboken.
|
|
Vindfløyen på spiret er fra 1939 og har Kong Haakon VII's initialer. En eldre fra 1822 og med Kong Carl Johans forbokstaven er også i behold.
Vi vet at Håkon Håkonsson støttet opp om bygging av kirker. og det er ikke usannsynlig at han aktivt har tatt del i arbeidet med å få reist en kirke i Røyken. Men det ble Kirken som ble stående som eier - helt fram til reformasjonen på 1500-tallet.
KIRKEN MED MANGE EIERE
Ved Reformasjonen overtok kongen kirken og det omfattende jordegods som hørte til. Så omkring 1720 søkte kongen å få penger i sin slunkne statskasse ved å tilby bøndene å kjøpe kirkene rundt omkring i landet. Ved kongelig auksjon i 1723 ble Røyken kirke solgt, men unntatt ble gården Syltingli. Eier ble kammerråd Schøyendahl fra 1/11 - 1723. Han solgte imidlertid kirken videre til Søren Løchstør, søm igjen solgte den til fru Brockenhaus, og fra henne kom kirken i Niels Søren Løchstørs eie. Deretter ble kirken solgt til Kjekstad -slekten, som hadde den fra 1774 til 1835, da lensmann Wilhelm Gabrielsen kjøpte den. for senere å selge den til Røyken kommune i 1849.
Det er adskillig som kunne sies om ting som har tilknytning til kirken gjennom årene. men det er ikke det som er interessant i denne sammenheng. enten det gjelder misjonsarbeid. skole- eller avholdssak. Det er kirken vi har samlet oss om. Men en ting kan kanskje forsvares å bli nevnt: Norge i 1814.
RØYKEN KIRKE I 1814
Da prins Christian Frederich på Eidsvoll 16/2 - 17/2 -1814 måtte si fra seg arveretten til Norges trone. ble han bedt om å stille seg i spissen for frigjøringsverket og bli rikets regent.
Derfor gikk det den 10. april ut en oppfordring rikets biskoper om å la folk samles i kirkene for å få orientering om de nye forhold og avlegge denne ed til konstitusjonen:
"Sværge I at hævde Norges selvstendighed og at vove liv og blod for det elskede fædreland", en ed som med oppløftede fingre skulle besvares med: "Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans hellige ord".
Eden ble enstemmig vedtatt i kirken 25. februar 1814. og etter gudstjenesten ble denne adresse underskrevet og vedtatt til Norges nye regent:
"til den høibaarne fyrste, Norges regent Christian Frederich. Prins til Danmark, Hertug til Slesvig Holsten, Stormarn. Ditmarktken og Oldenborg. Aar efter Christi Fødsel attenhundre og fjorten den fem og tyvende Februari, var Røgens Præstegjælds Bosiddende Mænd og Huusfædre efter foregående indkaldelse forsamlede i Røgen Kirke, hvorefter Norges Regent den Høibaarne Fyrste ..... at høre opplæst for dem:
l - Den stormægtigste Fyrstes Kong Frederichs den Sjettes aabne Brev af 18de Januari 1814 hvorved Høistamme frasiger sig sin Ret til den Norske Throne.
2. Norges Regent Prins Christian Frederichs aabne Brev af 19de Februari 1814 angaaende Rigets nærværende Stilling og tilkommende Regiering.
3. Høistsammes Kundgjørelse ligeledes af 19de Februari 1814, hvorved han indbyder det Norske Folk selv at bestemme sin Regjeringsform ....."
 Slik ser døpefonten ut etter restaureringen i 1937. Det er opprinnelig slik den så ut under bruk fra den første tid - uten fat. |
DEN STORE RESTAURERING
Sokneprest Bredo Lund tok i et brev 6/11 -35 opp spørsmålet om å få bygget nytt sakristi og en penere hovedinngang til kirken.
Her heter det at "arkitekt Arnstein Arneberg foretok høsten 1913 en befaring av kirken med eventuell restaurering for øye. l sin redegjørelse påpekte arkitekten allerede den gang for over tyve år siden, at sakristiet burde bygges nytt, da det var skjemmende og uverdig for kirken.
Det er imidlertid ikke senere blitt tatt noe initiativ til å få gjort noe med sakristitilbygget. likeså litt som med kirkens skjemmende hovedinngang.
Ikke minst av hensyn til dåpsbarna anser jeg nu sakristiet i den forfatning at det likefremt må anses som sundhetsskadelig å benytte rommet. Der er et utrivelig, koldt og mørkt rom, hvor det regner inn og hvor man gjennom åpne sprekker i gulvet kan se ut på bakken.
Overfor menighetsrådet og overfor de kommunale myndigheter anser jeg det som min embedsplikt å ta opp spørsmålet om bygning av et nytt sakristi, som kan være tjenlig og som kan sies å være den verdifulle middelalderbygning og bygden verdig".
Etter befaring av en branntakstnemnd. redegjorde et medlem av denne - banksjef Otto Aasgaard - tre dager senere for hans syn på saken. hvor det bl.a. heter:
"Det er en Skam for Bygden å ha slikt Stel der oppe. l et krubbet rom, utæt og utrivelig, har soknepresten samt dåpsbarn med følge hatt sitt tilhold der i lange tider. Jeg mener det ikke alene er en plikt for os og for bygden at verne om kirken og holde den godt vedlike. Det er tillike en æressak for os, det at vise opmerksomhet for og holde nensom vakt om tradisjoner, samt fortsette vøre fedres opbygning for kultur og moral, det ligger større samfunnsstyrke i dette, enn de fleste forstår".
Nå viste det seg at konkrete planer var fremmet tidligere, idet Røyken menighetsråd hadde hatt kontakt med arkitekt Johan Ellefsen i Oslo i 1924. og fått utarbeidet tegninger til nytt sakristi. Tegningene ble approbert av Riksantikvaren, men saken ble skrinlagt av menighetsrådet. fordi de ikke ville ta ansvar for å øke kommunens budsjett såvidt mye straks etter den kostbare omgjøring og reparasjon som fant sted med tak og tårn i 1923.
 Vignettsiden av Frederich II`s bibel fra 1589 |
TILBAKE TIL GAMLE FARGER
INSTALLASJON AV ELOPPVARMING
BYGGING AV SAKRISTI OG VÅPENHUS
Lensmann Barman, som altså også var med på branntakstforretningen, hadde dette å si om sakristiet:
"Gulvet var sunket, veggene dårlige, der sivet væte inn, rommet ga i det hele et uhyggelig inntrykk. Slik som det nu er, er det ikke i forsvarlig stand for den tjeneste som det skal gjøre som oppholdsrom for dåpsbarn og faddere, samt for sognepresten. Heller ikke ser sakristiet slik ut at det svarer til den vakre kirkebygning for øvrig. Den Ærverdige gamle kirke, utvilsomt blandt de eldste i landet, skjemmes av sakristibygningen. Der må nu til, enten en gjennomgripende reparasjon, eller helst nybygning av sakristi.
Han anfører også at det selvsagt ikke er en ubetydelig affære å ta fatt på, men at det likevel
"ikke er stort å regne med mot hva røykenbøringene i sin tid gjorde da de bygget denne monumentale kirke søm har stått og vil stå gjennom tidene til ære både for dem som bygget den og dem som kommer efter".
Den 18. september 1936 ga Kirkedepartementet sitt samtykke til at Røyken kirkes inventar skulle restaureres overensstemmende med planer utarbeidet av maleren Finn Krafft og under iakttagelse av Riksantikvarens bemerkninger til restaureringsplanen. Til Riksantikvaren redegjorde sokneprest Bredo Lund for følgende behov med hensyn til eksteriør og interiørmessig restaurering og utsmykning:
"Kirkens ytre er delvis skjemmer av en skjematisk kvadrat cementpuss lagt utenpå natursteinen. Kirken har et falleferdig, nesten ubrukelig dåps- og prestesakristi. Man har et meget skjemmende våpenhus med inngangsdør fra siden. istedenfor i kirkens lengderetning, gir en meget uverdig og uestetisk inngang. Altertavle og prekestol må bli renset for overmaling, og få en kyndig fargerestaurering. Kirkens gamle døpefont i huggen sten er delvis overmalt. og har en bortgjemt og feilaktig plassering. Fjerning av kirkens skjemmende og lite effektive vedovner og innlegging elektrisk varmeanlegg. Kirkens benker og treverk ellers trenger såvel fargebehandling, som erstatning med noe vakrere og verdigere. Veggene trenger fargebehandling og undersøkelse om det er overmalte dekorasjoner. Kirkens vinduer er, både med hensyn til rammer og glass. stygge og av helt profan art."
Dette var i hovedtrekk det som i starten ble fremmet foran restaureringen, etter at soknepresten hadde samrådd seg med professor dr. Anders Bugge om saken i 1935. I brevet til Riksantikvaren opplyser Lund også, at arkitekt Arnstein Arneberg i 1913 avga en betenkning angående planer for en restaurering av kirken til 100-årsminnet 1914. Han sier da at verdenskrigens utbrudd hindret at der den gang ble gjort noe med saken.
Riksantikvaren bemerket så på høsten 1936 til Røyken menighetsråd, at man ikke hadde noe å innvende mot at alterbordet blir gjort lavere, således som det ble konferert om.... ved å fjerne den senere forhøyelse av alteret. vil man få tilbake den opprinnelige høyde. som også praktisk sett er mere hensiktsmessige. Han slutter seg også til at det vil være heldig å fjerne alterets innkledning med panel, slik at alterets sten blir synlig. Riksantikvaren gikk også god for at altertavlen ikke av denne grunn skulle senkes, men knyttes sammen med alteret gjennom en nøytral utfylling av partiet mellom allertavlens sokkel og alterbordets lavere høyde.
 Akantusbladet på altertavlens høyre side. |
Altertavlen fra den eldste tid for tavlen ble anbefalt flyttet til baksiden av altertavlen, noe som også ble gjort. Maleren Finn Krafft, som senere fikk arbeidet med fargerestaureringen, og marmoreringen av kirkens interiører for øvrig, sier i forberedelsene til denne sak i 1936 at "altertavlen som etter sin utforming antagelig er fra begynnelsen av 1700-årene, viser seg å være overmalt tre ganger - minst. Opprinnelig har den vært malt med rene farger, blant annet sinober, brunrødt og blått, samt blekrødt i karnasjonen. Dette later til å ha vært overmalt en gang i rokokkotid med noe lyse farger gråblått, lyserødt og lyst steingrått. Så er den senere overmalt i 1859 - ifølge en skrivelse som er funnet i tårnspirets kule. Den nuværende redselsfulle bronseskimrende farge fikk den omkring 1880.
 En annen detalj av atterbildet, nattverden. |
Prekestolen med lydhimlen har gjennomgått samme "utvikling". Opprinnelig har den vært meget svart, og sinober. Der var bare igjen tre av de gamle vegger i prekestolen. Antagelig har en fjerde vegg stått for nær ovnen og har blitt brent av varmen, for en av de gjenværende vegger er temmelig svidd i malingen.
Døpefontenen er meget enkel og av kleberstein, den er malt med oljefarge. Så langt Finn Kraft. Oppgaven ble så å fjerne overmalingen fra altertavlen. prekestolen og lydhimlen. samt å vaske døpefonten helt ren for maling. Når det gjaldt alterringen, ble denne også endret under restaureringen. Ringen fortsatte bakenfor altertavlen, og dette var både en praktisk og estetisk uheldig løsning.
Når så alle forberedelsene var gjort til å få nytt sakristi ved Røyken kirke. vedtok formannskapet på høsten 1937 å bevilge oppført nytt sakristi og installasjon av elektrisk oppvarming i kirken. Sakristiet ble oppført av byggmester Karsten Henriksen. Røyken og de elektriske installasjoner levert av A/s Per Kure, Oslo. Det var sikkert en stor gledens dag når kirken til julen 1937 kunne ønske menigheten velkommen til behagelig oppvarmet kirke.
Under gudstjenesten sa soknepresten at installasjon av elanlegget gjorde fortsettelse av restaureringen vinterstid mulig, gudstjenestebesøk ikke lenger helsefarlig. og at de gamle ovner både var skjemmende og skrøpelige og lite betryggende for kirkens ildsikkerhet.
 Det fins antagelig en rekke solkors på veggene i kirken. Dette er det ene av to som er funnet i koret |
Under arbeidet med å bygge nytt sakristi fant man benrester i grunnen. Man fant også ornamenter rundt døråpningen mellom kirkens sakristi og kirkerommet. Det viste seg da at det tidligere har vært et sakristi eller gravkapelltilbygg som har stått vinkelrett på samme sted som hadde spissgavlet tak. Restaureringen ble forestått av arkitekt Eiliv Arneberg, Oslo.
Etter oppfordring av sokneprest Lund under høymessen 1. påskedag 1935 ble Røyken kirkeforening søkt stiftet for å arbeide for kirkens forskjønnelse. Foreningen bekostet restaureringen av altertavlen, prekestolen og døpefonten.
Under arbeidet med restaureringen av prekestolen, viste det seg at den opprinnelig hadde stått på sin nåværende plass. Ved flyttingen tilbake til veggen ble kirkens korbue igjen fri.
I forbindelse med restaureringen ble også bygget nytt våpenhus, mens også nye vinduer ble satt inn. Seilskutemodellen er en gave fra Wilhelmine Auke etter hennes far, skipskaptein Kari Jensen. Den er laget av ham, antakelig i 1877 og er modell av en seilskute, kalt "Anna Kolbjørnsen", som ble bygget i Røyken.
Av søknader kan se at man ba Kirkedepartementet om hjelp til restaureringen, uten at dette førte til noe. Arbeidet ble utført dels på bekostning av kommunale bevilgninger, dels ved frivillige gaver.
 Skipsmodellen til "Anna Colbjørnsen" |
DE NYESTE TING Å SI
I perioden 1970-75 ble en rekke ting gjort med kirken: Den fikk nye vindusglass - gøteglass - i forbindelse med en anonym gave til kirken. Man fikk også festmessehakel, også en gave, fire nye brudestoler, skåret av lærer Kristian Homme i Røyken. Tepper ble lagt i kirkeskipet og koret, og kirken ble malt og hvittet utvendig. Ny glassert takstein ble også lagt på. Som nærmeste nabo fikk kirken nå - etter langvarig, iherdig innsats - et nytt bårehus.
 Del av skjøtet da kirken ble solgt fra lensmann Gabrielsen til røyken kommune i 1849 |
KILDEHENVISNINGER
Fjellbu, K.A. : Fra gamle dage. Hvad kuglen på Røyken kirkes spir kan fortelle os. Drammens Tidende 20/10 -23.
Gjesdahl, Karin Mellbye og J. Christie Gjesdahl: Buskeruds kirker. Utgitt av Tunsberg bispedømmeråd.
Helmersmo, Astri Marie: Kirkeorgelene i Røyken. Stensil, 1967.
Killingstad, A: Relikvieskrinet i Røyken. Drammens Tidende, 7/3- 1925.
Røyken bygd før og nu. Utgitt av Røyken kommune og Røykens Bank A/s, Halden, 1928.
Kolberg, Anna Bjørg: Bygden oppkalt etter kirken. Aftenposten, 11/8 -1979.
Lund, Bredo: Restaurering og utsmykning av Røyken kirke. Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 7/6 -1935.
Rygh, Oluf. Norske Gardnavne i Buskerud Amt. Kr.a. 1909.
Sønju, Ole: Klokkene i Røyken kirke. Smånytt, 22/12 -1977. Røyken kirke 750 år. Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 3/3 -1979. Røyken kirke 750 år. Smånytt, 19/12 1979.
Throndsen, Ludvig: Skrinet med det rare i. Drammens Tidende og Buskeruds Blad. 17/11 -1979.
Aftenposten, 4/11 -1937.
Asker og Bærum Budstikke, 3/11 -1937.
Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 4/11 -37, 28/12 -37, 6/9 -39.
Fremtiden, 3/11-37, 28/12-37, 15/9 -39.
Morgenbladet, 6/11 -37.
Nationen, november 1937.
Røyken sokneprestembetets arkiv.
 Delbilde i gallerifylling, nå i Drammens museum |
 Baksiden av tekstboken - utsdmykket med fint sølvarbeid. - boken er en gave fra etterkommere av "Røyken presten" Poul Christian Holst. |
Noter
1) Oluf Rygh: Norske Gardnavne i Buskeruds Arnt. Kristiania 1909. s. 338.
2)Peder Kielbech var sokneprest i Røyken i tiden 1679 - 1701