Jeg låner overskriften fra ei bok jeg leser for tiden. Alf van der Hagen samtaler med ti ulike kulturpersonligheter om Gud, om død og om livet.
Shabana Rehman forteller blant annet om sine spirituelle opplevelser, hun definerer seg ikke som troende innen en bestemt religion. Hun har hatt sterke opplevelser på tur i skogen sammen med hunden sin. Hun deler at hun ikke tilhørte et religiøst fellesskap som barn og ungdom, hun sier "Jeg søkte menneske til menneskerelasjonen." Jeg kjenner meg igjen i hennes uttalelse om akkurat det, å søke menneske til menneskerelasjonen.
Første påskedag i år brukte jeg tid på å se gjennom bilder og brev fra 1986 og 1987. Det var som å gjenoppleve to år av mitt liv som var blitt liggende, nesten avglemt. Årene utgjorde en sterk og viktig periode i mitt liv, jeg fylte tjue denne første høsten. Bildene viser unge voksne, smilende og festglade mennesker, vennskap og glede, klemmer, ofte med mange av oss i en og samme klem. Foto av min søsters barn fra en av mine første reiser alene til Bergen, postkort og brev gjennom to somre og en vinter som for lengst er forbi. Det foregående året hadde jeg avsluttet videregående skole med blanda resultat, nå hadde jeg jobb og egen inntekt. Å være økonomisk selvstendig ga en sterk opplevelse av frihet. Til å endelig kunne velge livets innhold, for å bruke store ord. Jeg søkte også menneske til menneskerelasjonen, bildene og brevene forteller om et stort antall møter. Relasjonene har gitt næring til gleder, savn og lengsel, nysgjerrighet og overraskelser, kreativitet, kunnskapssøken og livslyst, for å nevne noe. Hva gjør oss mennesker til de vi er, hvordan påvirker og påvirkes vi, av hverandre? Hva er det som virker i oss, når vi mennesker møtes?
Relasjoner til andre mennesker er fremdeles ei drivkraft i livet, også som diakon. Gudsdimensjonen er kommet inn i tillegg, det er annerledes fra dagene på åttitallet. Jeg hadde kanskje et håp den gang, men tenkte sjelden over det. Jeg tror at håp kan ligge i oss uten at vi vet det selv. Jeg tror også at Gud griper inn, uten at vi vet det selv.
I en samtale med en konfirmant ei tid tilbake, delte hun at "Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg vet ikke om jeg tror. Men jeg begynte å be da hunden vår døde."
Sånn tror jeg Gud griper inn. Livgiveren er tilstede uten at vi selv skjønner det. Håpet er hellig. Våren sprenger seg fram. Velsigna påske!