Det spesielle med pilegrimsvandringen var at det hadde et mål, et hellig mål – kirke eller sted som på grunn av sin historie hadde en spesiell tilknytning til Gud, kanskje hadde en helgen levd eller åpenbart seg her? Men like viktig som selve målet er det som vi opplever underveis, i kropp, tanke og sinn.
Skjerstad er et perfekt sted for en kort pilgrimsvandring. Nå har vi gjennomført denne 3 ganger, snart 4. Vandringen og opplegget er laget i all hovedsak for konfirmanter. Som det første møtet med konfirmanttiden gir den en enkel, uformell og spennende innføring i dåp, bønn og Gud og oss. Det er også en fin måte å bli bedre kjent med ungdommene helt i starten av konfirmantåret.
Gerd-Anita har nå også testet ut vandringene på bare voksne. Med stort hell må vi kunne fastslå også. 1. gang var med staben på Saltstraumen menighetskontor, og 2. gangen, der disse bildene er tatt var for Hunstad og Innstanda menighets sin turgruppe og fredagskafè. Turgruppen går turer sammen hver uke og er et diakonalt tiltak. I vår var vi såpass frimodig at vi inviterte dem til oss. Selvsagt stilte vi med nydelig vær også slik at vakre Skjerstad virkelig fikk vist seg frem.
Pilgrimsvandringen starter i «prestgård-krysset» i restene etter kirken fra Middelalderen. Her snakker vi om Skjerstad som kirkested og døpested. Videre går vi opp via grusveien forbi gården til Magne. Vi stopper ved bekken og snakker om naturens stillhet. Rundet 70 meter over havet finner vi en vannkilde som kommer ut fra en stein. Her er det funnet skjell som er datert til å være mellom 6000 og 9000 år gamle. På den tiden lå strandsonen like under Heia og lysløypa. Her er tema dåp og vannets kraft.
Så øker vi tempoet litt og den siste bakken opp mot Møllenhågen skal man ta i litt. Øverst oppe er tema Ørkenvandring. At det som er verdt å kjempe for, å gå gjennom tøffe stunder og vansker for, er gjerne noe som virkelig betyr noe. Slik som da Moses ledet sine folk ut av Egypt. Før vi går videre må alle velge seg en stein som de bærer med seg videre. Steinen størrelse er ikke så viktig, det er symboletet som betyr noe.
Nå følger vi lysløypa tilbake ned mot Skjerstad. Halvveis går vi inn i skogen for å snakke om mørket. Om at selv når alt er mørkt og virker svart og umulig å komme seg gjennom er Gud der, vi kan være ensomme, men vi er aldri forlatt.
Ytterst på Heia, med klar sikt ned til kirken legger vi fra oss steinene og synger salmen «Gud lær meg å se»
Vi snakker om at steinene er symbol for bører vi bærer med oss. Tunge tanker som vi kan legge fra oss, legge de frem for Gud.
Pilgrimsvandringen avsluttes i kirka, med salmesang og velsignelse. Men denne dagen valgte vi å avslutte nede på Graddholmen. Etter fellesskap, sang og mat rundt bålet reiste en stor gjeng fornøyde mennesker hjem igjen. Takk for turen og gode tilbakemeldinger.
Tekst: Gerd-Anita Foto: Line Lindfjeld Nilsen