«Kirken min»
Skoger kirke
I Skoger og Konnerud menigheter er vi så heldige å ha 4 flotte kirker. I en serie vi har kalt «Kirken min» vil vi møte ildsjeler for de forskjellige kirkene våre, en i hvert menighetsblad dette året. Først ut er Skoger kirke, en såkalt langkirke i teglstein fra 1885. Her møter vi Solveig Øvrebø Steen.
Tekst: Nina Fergestad
Solveig hadde bodd mange år i Skogerbygda før hun ble engasjert i kirken. – Jeg kjørte stadig forbi, men var nesten aldri der. Jeg syntes ikke jeg hadde tid, men da jeg var i 40-årene tenkte jeg at jeg kan ikke leve hele livet uten å kjenne til kirken. Jeg ville vite innholdet i kirken og bli kjent med den. Jeg har hatt min barnetro hele livet og har bedt mye, men kirken var ukjent for meg. Da bestemte jeg meg for å prøve å komme inn i Menighetsrådet, men så fikk jeg vite at for å komme inn i der måtte man bli spurt, og det var ingen som spurte meg.
Solveig rakk å fylle 60 år før hun til slutt spurte Laila Borge: - Hvordan kommer man egentlig inn i menighetsrådet, og vips, så var hun inne! Siden da har hun vært et aktivt og engasjert medlem av Skoger menighetsråd. – Det har vært en stor reise, sier Solveig og tenker over alt hun har lært og opplevd. – Søndagsskolen må jeg trekke fram som et eget stort, krevende prosjekt, men som til gjengjeld ga meg mye tilbake gjennom barna og Jesus. Den store gleden var at jeg også fikk med alle barnebarna mine på dette! Alt barnearbeid har vært givende og fantastisk, og jeg kan nevne «Gøy med musikk» med Galina og barnehagebarna, Tårnagenter og Lys Våken. Jeg ser at – og gleder meg over at barna trives i kirken. For dem er det en stor og helt annerledes opplevelse. Derfor må jeg faktisk oppfordre alle foreldre og besteforeldre til å ta med barna til kirken! De har så stor glede og godt av det.
- Jeg er veldig glad i Skoger-bygda, forteller hun med varme i stemmen. - Å komme til mormor og bestefar med alle dyra på Furuvold, var som et eventyr. Fra jeg var 7 år dro jeg alene fra Osterhausgaten i Oslo der vi bodde til Skoger – for 70 år siden tok det en hel dag med tog og buss. Bestefar hentet meg på Garås med hesten Rauen og kjerra. Jeg har bodd tre steder i Skoger og kjenner bygda godt; Andorsrud som barn, som gårdbruker og mor til tre barn midt i bygda, og nå på Lerpeveien i Østbygda. – Gjennom foreningsliv og naboer, har livet gitt meg et stort sosialt samhold som gjør at jeg føler jeg er bestevenn med alle jeg kjenner, ler Solveig.
- Mitt største ønske er at alle skal føle naturlig tilhørighet til kirken her. Det er her vi samles til alle store begivenheter, og det er så viktig at vi tar vare på disse to flotte kirkene våre i Skoger. Jeg liker alle aktivitetene i kirken. Men jeg synes gudstjenestene med dåp, prekener orgelbrus er det fineste. Det gir mening til livet.
Solveig er ei engasjert dame, og hun fortsetter: - Flere steder i Bibelen står det at vi ikke skal bekymre oss. Vi kan overlate bekymringene våre til Gud. Vi kan be, og det er en gave. Ikke alle greier å be, og det er så trist, sier Solveig. – Gjennom bønn får vi livet mer i balanse, og det er så nydelig. Jeg ser at jeg får hjelp, og denne hjelpen kaller jeg gaver. Jeg får så mange gaver, og jeg takker veldig mye. Det er det som er det flotte og spennende, at du kan se i livet og i hverdagen at du får hjelp.
- Det siste året har vært helt fantastisk! Tenk at jeg fikk lov til å være kirketjener! Og til og med ringe i klokkene, ler Solveig. - Jeg beundret kirketjener Juel Mehlen i alle år. Gjennom sitt store smil og væremåte ønsket han alle hjertelig velkommen til kirken. Jeg ble så glad når jeg så han. Gjennom tida i kirken har jeg virkelig blitt kjent med og glad i kirken og ikke minst i alle de flotte menneskene her. Jeg er heldig. Tusen takk!
- Det er så nydelig å være alene i kirken. Det hadde jeg ikke opplevd før jeg ble kirketjener. Da lander du, liksom; du finner roen, sier Solveig og kaster blikket opp mot alteret. – Det er så høytidelig, så verdig. Da må jeg knele og be, altså! Da er du virkelig i Guds hus! Det er akkurat som du kan senke skuldrene her. Og det er nydelig å få oppleve det. Solveig blir taus, og vi sitter foran alteret. Utenfor kirken er det gnistrende sol, og plutselig ser vi hvordan solstrålene faller gjennom blyglassvinduene og lyser opp Jesus-figuren i alterbildet. - Det er som du mister pusten. Det er hellig! avslutter Solveig.
