Et år i kirken tar snart slutt. Det er blitt mørk høst ute, vi har mintes de døde, vi går gjennom de siste grå ukene før adventtiden begynner. I år er alt ekstra spesielt fordi vi ikke kan samles og mange av oss sitter alene, med sine liv, mens vi hører om sykdom, flyktninger som drukner fra båter i Middelhavet, bekymrer oss for smittevernråd og samfunn som polariseres og et klima ut av balanse.
Jeg ser rundt meg og av og til slår spørsmålet meg: er vi ikke bedre, vi mennesker? Er vi ikke i stand til å ta bedre vare på hverandre, vår neste og jorda som er gitt oss?
Og jeg ser i speilet og ser at jeg heller ikke er noe bedre i denne sammenhengen. Et lite, noen ganger motløst menneske. Så møtes jeg av en fortelling som omhandler en framtid jeg ikke aner noe om: når tiden tar helt slutt en gang, når menneskesønnen kommer igjen i herlighet.
Dommen? Så mange forbinder kristen tro om den ultimate fremtiden med dom, frelse og fortapelse, himmel og helvete. Og det er det snakket mye, kanskje for mye om i kirker og bedehus. Det er mennesker som har tatt til orde for å kunne bedømme andre i denne sammenhengen. Men det kan vi jo ikke. Vi vet ikke. Det er det bare Gud som vet.
Jeg trenger et håp om noe bortenfor og bakenfor speilet.
Et håp om at jeg og alle andre at mennesker kan leve det de er skapt til: å være: med-mennesker.
Et håp om en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor.
Handler ikke denne fortellingen mye om det? Om det å være menneske, å være medmenneske? Om hvor Gud møter oss her og nå?
Det slår meg at de som handlet godt overfor andre uten å ha noen hensikt, ikke for å fortjene seg frelse, men fordi de var medmennesker for mennesker i nød. De som ikke visste at de ble sett og som ikke visste at Kristus var en av disse minste de møtte, de sendes for å ta imot et rike som er grunnlagt og gjort i stand.
Vi alle trenger godhet og nåde. Speilet gir oss ikke noe godt svar.
Men bakenfor speilet venter en åpenbaring om mennesket som klarer å være det det egentlig var ment å være.
Som Paulus skriver:
Nå ser vi i et speil, i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår vi stykkevis. Da skal jeg forstå fullt ut slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir det stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet.
Men størst av alt er kjærligheten.
Karoline Faber, prest i Strømsø
Les søndagens tekst her: https://bibel.no/Nettbibelen/Kirkearets-tekster
Bilde: Pixarbay/santa3