I dag inviteres vi med inn i en hage.
Vanligvis når vi går inn i en hage, forventer vi fuglesang, grønt gress, fine trær, stillhet og ro, et tilfluktsted fra byen og larmen.
Men denne gangen gir ikke hagen stillhet og ro. Ikke til alle i alle fall. For Jesus går inn i hagen for å kjempe sin siste kamp. Han kjemper med seg selv. Skal han drikke dette begeret med denne bitre drikken eller skal han la være? Han sier til Peter, Jakob og Johannes: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg.»
Først ber altså Jesus til disiplene. Men selv om de hører bønnen hans, oppfyller de den ikke. De sovner. Andre gang han ber dem om å våke legger han til at det er for deres egen skyld, så de ikke skal falle i fristelse. Jeg vet ikke om det handlet om fristelsen til å sove eller om det handlet om fristelsen som kom etterpå, fristelsen til å forlate ham når han trengte dem mest. Uansett har Jesus tro på disiplene og tro på det å be. Han går lenger inn i hagen og vender seg til sin Far og ber om at det som venter må gå ham forbi. Vi vet at det ikke gjorde det. Ble Jesus da bønnhørt?
I Hebr. stod det slik:
Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig.
Er dere enige i at Jesus ble bønnhørt?
Hva er det å bli bønnhørt? Er det å bli bønnhørt det samme som at Jesus oppfyller våre ønsker? Ber vi for å få en løsning? Hva da med alle som ber og ber om det samme i alle år og ingenting skjer? Sannsynligvis skjer det noe, men ikke det de vil skal skje.
La oss før vi går mer inn på dette vende tilbake til Getsemanehagen og se hva som skjedde der. I den hagen stod Jesus i mot fristelsen det var å velge det beste for seg selv. På en mate kan vi si at Jesus valgte det motsatte av Adam og Eva i Edens hage. I Edens hage var alt såre godt helt til mennesket tok noen dårlige valg som fikk dumme konsekvenser for dem selv og andre. Mennesket satte seg fast i misnøye, grådighet, begjær, og vendte seg bort fra det menneskelige og ble umennekslige i stedet. Jesus kom for å hjelpe oss tilbake til oss selv. Han valgte å stå ved vår side også når vi ikke står ved hans. Og fordi han klarte å bevare sin kjærlighet til alle mennesker uansett hva slags ondskap vi fant på, vant han kjærlighetens kamp den kvelden i Getsemanehagen. Fordi Jesus seiret over egoismen der i hagen kan vi si han ble bønnhørt.
Det kan se ut som om bønn handler om å kjempe kjærlighetens kamp. Når Jesus i dag ber oss om å bli og våke med ham, inviterer han oss med i denne kampen. Og det er en viktigere kamp enn noensinne. Alle kamper koster noe av oss. Kjærlighetens kamp kan handler om at vi er villige til for eksempel å senke levestandarden vår slik at vi kan avhjelpe andres nød eller ta bedre vare på klimaet.
Vi lever på en jord som bærer både på det gode og det onde. Vi rusler ikke bare rundt i fredelige hager. Vi lever gjennom storm og stille, regn og sol. Vi kommer ikke unna alt som er vondt og vanskelig.
Men hvordan ber vi når vi står midt i det vi ikke forstår? Hvis Gud ikke svarer som vi vil, er det da lettere å unngå Gud?
Vi må holde fast i at det ikke er alt som rammer oss som er etter Guds vilje. Hvis vi for eksempel ber om å bli friske, men ikke blir det, er det noen som slår seg til ro med at Gud vet hva som er best for oss. Men en slik tro kan skade både Gudsbildet og selvbildet vårt. Vi finner vi ikke belegg for en slik tro i Bibelen.
Det Bibelen lover oss er at Gud alltid hører våre bønner og at Gud er med oss gjennom alt. Ole Hallesby sier at bønn er å lukke Jesus inn i vår nød.
Jeg er veldig glad i den formen for bønn som handler om å tenne et lys. Det ligger så mye i den enkle handlingen. Og det er ikke nødvendig med så mange ord. Gud ser oss og vet hva eller hvem vi tenker på. Å tenne et lys er en fin måte å våke sammen med Jesus på, - i bønn for verden.
Jeg begynte med å si noe i dag om invitasjonen inn i en hage. Kanskje kan vi sammenligne det å be med å bevege seg innover i en hage. Vi oppdager stadig nye ting ettersom vi beveger oss innover. Vi finner nye kilder, vi blir mer oppmerksomme. Vandringen åpner oss for et møte både med Gud, med andre og med oss selv.
Når vi går ut av hagen, kanskje kan vi møte andre med et mer åpent blikk? Kanskje har vi funnet en ro vi kan bære med oss en stund i det vi går tilbake til en krevende hverdag? Kanskje har vi også klart å lytte etter Guds bønn til oss? Klarer vi å høre den bønnen disiplene ikke hørte, den som handler om at vi skal være våkne for de som trenger oss?
Det er ikke sikkert vi gjennom bønnen finner svar på alle våre hvorfor. Men vi kan få styrke til å bære det vi må bære, og vi kan få visshet om at det finnes en som går ved siden av og bærer sammen med oss.
La oss til slutt lese vers 2 av månedens salme på 460:
Gjennom ørsmå hol i dagen, får eg venda mine tankar,
ta eit lite steg til sides, søkja Herren, han som er,
gjennom lått og gjennom juble, leggja fram for Herren Kristus alt det livet som eg ber.