Kjære konfirmanter. I dag er det deres dag. Dette er dagen dere har venta på, gleda dere til, kanskje til og med gruet dere litt til. Det er mye som skal gjøres før en konfirmasjon. Invitasjoner skal skrives og sendes, tanter fra Smøla og tremenninger fra Drammen skal plasseres på bordkartet. Og så kommer dagen. Noen av dere har kanskje vært tidlig oppe for å ordne de siste detaljene. Få håret til å sitte ordentlig, stryke skjorta en siste gang, eller kanskje, la oss være ærlig, la mamma stryke skjorta en siste gang. Og jeg lurte på en ting, dere skal slippe å svare altså men; Hva så du når du så deg i speilet i dag tidlig, før du ordnet håret eller tok på deg den nye dressen? Nå tenker dere kanskje: Hva slags spørsmål er det? Jeg ser meg selv selvfølgelig. Kanskje litt morratrøtt, med håret til alle kanter og tunge øyelokk. Med alle de tingene jeg liker ved meg selv, og med alle de tingene jeg ikke er fullt så fornøyd med. Men jeg spør allikevel, hva er det du så i speilet i dag tidlig?
Det er noen få ting som vi kan være helt sikre på at vi ikke kan få gjort her i livet. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å klare å holde liv i en plante i over én uke, og jeg er helt sikker på at jeg aldri vil se meg selv i helfigur. Deler av meg, ja, og helt klart bilder og speilbilder, men aldri hele meg. Det er en ting jeg kan være sikker på.
Allikevel går vi med et bilde av hvem vi er inni oss, sånn ca. hvordan vi ser ut, hvordan vi fremstår for andre, hvem vi er rett og slett. Dette bildet er viktig for oss, det er med på å definere hvem vi er for oss selv. Det er en av de tingene vi orienterer oss etter i hverdagen, i hvordan vi møter de rundt oss. Samtidig så vet jeg at det bildet jeg har av meg selv ikke nødvendigvis stemmer så godt overens med det bildet andre har av meg, på samme måte som det bildet jeg har av andre ikke nødvendigvis stemmer så godt overens med det bilde de bærer på. Bildene vi bærer med oss er helt annerledes enn andre bilder, for de er bilder som stadig må males om, bilder som hele tiden utfordres, og som endres i respons på det vi møter.
I dagens prekentekst får vi møte flere personer. Som alle andre går de rundt med bilder av både seg selv og hverandre, bilder som i løpet av fortellingen utfordres og endres. Det er vanskelig å si noe om andres selvbilde, men vi prøver oss allikevel. Den yngste sønnen, han som man før kalte «den bortkomne sønnen», begynner med et selvbilde som man kanskje kan betegne som litt oppblåst. Han går til faren sin og ber om å få arven her og nå, sikker på at han selv kan ordne dette bedre en faren sin. Og faren er forbløffende snill, for han gjør som han blir bedt om, og sønnen reiser utenlands og fester vilt med arven. Men når alle pengene er brukt opp, får han et brått møte med seg selv, han får oppleve at dette selvbildet ikke stemmer over ens med virkeligheten.
Formuen forsvinner, og når sultkatastrofen rammer, ender han opp i grisebingen, der han til og med blir tvunget til å spise av grisetrauet for å overleve. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg hvordan selvbildet hans raser sammen. Han går fra å være ham som kan klare alt selv, til å være fullstendig avhengig av andre.
Av og til får selvbildet vårt seg en sånn knekk. Sånn er det for alle. Jeg ville tro at de fleste av dere alt har opplevd det, og jeg kan love at dere vil oppleve det igjen. Våre selvbilder, som den bortkomne sønnens selvbilde er hele tiden i endring. Sånn er det å være menneske, og sånn er det i alle fall å være ungdom, kjære konfirmanter. Man definerer seg selv ut fra hva andre sier og tenker, selvbildene våre er hele tida i endring, og kanskje er de heller ikke helt ferdig utvikla.
Bildene av oss er aldri komplette, de blir vel strengt tatt aldri helt ferdig utvikla. Vi kan ikke se oss selv utenfra, og andre kan ikke se oss fra innsiden, sånn er det bare. Derfor er det utrolig viktig, når vi møter andre, at vi husker nettopp det. Dere er i en fase nå, der dere prøver å finne ut hvem dere er, hva dere skal bli, hvordan livet deres skal være. Jeg blir forbausa visst ikke minst en av dere får høre noe i retning av «velkommen i de voksnes rekker» i løpet av dagen. Heldigvis er det ikke sånn at dere blir voksne av å bli konfirmert, vi tenker ikke sånn lenger. Dere har fortsatt god tid til å finne ut hva dere vil bli, hva som er viktig for dere, hvem dere vil være. Selvbildene deres trenger ikke å være ferdig malt helt enda.
Vi kan aldri helt kjenne oss selv, og det kan ingen andre heller. Men vi har en som kan. Vi har en sånn Far som i fortellingen Jesus fortalte disiplene. Gud kjenner oss helt ut, både inni og utenpå. Og om det er en ting jeg håper dere tar med dere fra konfirmanttiden, om Fader Vår og De ti bud skulle gå i glemmeboka, så er det nettopp det. Gud kjenner dere helt ut, og han er like glad i alt. Gud elsker de delene du ikke klarer å elske, Gud elsker oss når selvbildet vårt er på bånn, ja, han elsker oss til og med når selvbildet vårt er oppblåst og vi oppfører oss helt dust. Uansett, så er dere elsket, dere er sett og godtatt for akkurat den dere er. Dere er verdifulle, uansett. Om det er noe dere tar med dere fra konfirmanttiden, så håper jeg at det er nettopp det.
Hva ser du når du titter i speilet? Det er det bare du som kan svare på. Men husk at uansett hva det er du ser der, så er det bare en del av bildet. Og uansett hva du ser, så er det godt nok for Gud. Husk det de dagene livet butter imot og selvbildet ditt er på bånn. Du er god nok. Du er god nok også de dagene du ikke er konfirmant, og alt handler om deg. Gratulerer så mye konfirmasjonsdagen, nyt den for alt den er verdt, dette er deres dag.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellig ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen