Hva er det som får et ansikt til å stråle? Jeg er sikker på at det stråler av foreldres ansikt når de ser inn i sitt nyfødte barns øyne for første gang. Og jeg har sett mange små barn stråle opp i det de ser inn i mors eller fars ansikt. Det stråler fra forelskede pars øyne og det stråler glede ut av øynene våre når vi har det godt. Selv syns jeg at naturen også stråler til tider. Sola sender glitter bortover snødekte flater, en blomst strekker seg mot sola, fuglene synger. Det er mye som stråler rundt oss. Det er mye godt å ta vare på.
Men innimellom avtar stråleglansen. Ting skjer. Det som en gang var det aller viktigste for oss blir kanskje skjøvet til siden fordi andre ting kommer inn og tar plass. Eller bekymringer overtar der gleden var før. Det er mye som kan få stråleglansen til å avta. Moses opplevde også det, ifølge Paulus.
Paulus påstod at Moses som hadde vært på fjellet og snakket med Gud hadde et ansikt som strålte etter disse møtene. Men stråleglansen avtok etter en stund. Og Moses lot sløret være på så israelittene ikke skulle se at det faktisk sluttet å stråle av ansiktet hans. Ville Moses sole seg litt lenger i glansen enn den faktisk varte? Eller håpet han israelsfolket ville få mer respekt for ham og det han var sendt for å si hvis de trodde det strålte like mye av ham hele tiden? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det ikke er lett å bygge Gudsforhold eller andre forhold på øyeblikksopplevelser. Selv om israelittene hadde sett at det strålte av Moses' ansikt, vendte de seg snart bort fra Gud igjen.
Det samme gjør vi, ifølge Paulus. Han forklarer vår bortvendthet fra Gud med at det ligger et slør over våre hjerter. Er det derfor vi ikke alltid tør å håpe på Gud? Det kan jo hende vi er redde for at Gud ikke er den vi håper han er.
Det ville vært lett å skjønne at Jesus er Gud hvis vi fikk se ham i skinnende hvite klær og se at han snakket med Moses og Elia. Men når han vel nede igjen fra fjellet døde på et kors omgitt av to forbrytere, da virket det ikke som om Jesus var Gud likevel. Om vi hadde hørt en stemme fra himmelen som sa at «dette er min Sønn», da ville vi tro det. Men når barna våre er syke og vi ber og ber til Gud og ikke hører noe annet enn stillhet, da er det ikke lett å tro.
Jesus sier vi ikke skal frykte, men vi frykter en masse ting. Kanskje frykten også fungerer som et slags slør over ansikt og hjerter slik at vi ikke ser hvilke muligheter vi har videre, eller ser hva som faktisk skjer. Hvis frykten dempes klarer vi kanskje å lytte og se, to ting som ble poengtert i teksten om Jesu forvandling på fjellet.
Det er ikke gitt oss å se Gud med øynene våre, slik disiplene fikk oppleve det den gangen. Men det var bare én gang disiplene så at det lyste av Jesus. Og bare tre av dem så det.
Det er mye vi ikke ser når det gjelder Gud. Men om vi ser Gud eller ikke, Gud har lovet å gå med oss i alt vi møter, også når livet er vondt og vanskelig. Jesus gikk sammen med disiplene også ned igjen fra fjellet. Det ble ikke noe av Peters hyttebygging der oppe. De skulle ikke bli der. De var ikke kommet til himmelen riktig enda. Jesus måtte fullføre det han var kommet for å gjøre og tok med seg disiplene tilbake til en helt vanlig hverdag igjen.
Når vi selv syns hverdagene ikke går opp eller gir mening, når vi mangler utsikten fra de høye toppene, da kan vi minne hverandre på at den veien Jesus valgte å gå også var beintøff. Jesus valgte å gå veien gjennom lidelse og død. Men han sluttet aldri å elske menneskene selv om de korsfestet ham. Det er på dettet punktet jeg fornemmer at Jesus er fullstendig annerledes enn det jeg er. Det er her jeg stopper opp og forstår at det er mer å hente. Jesus har en kjærlighet jeg trenger. Jeg vet at jeg kan få så mye jeg vil av den, men jeg er ikke sikker på at jeg klarer å ta imot like mye som jeg trenger.
Når jeg letter på sløret over hjertet mitt skinner en og annen kjærlighetsstråle ned i det. Jeg håper denne strålen varmer meg på en måte som gjør at det kan stråle litt fra meg også, - at jeg tør være med og ta ansvar og spre godhet. For verden roper på godhet, og den roper på vårt engasjement. Det er ikke lett å lytte i mylderet av stemmer som forteller om en verden som kan gå av hengslene. Men kanskje kan vi lytte etter de stemmene som får ansiktene våre til å stråle, de stemmene som kommer med håp og mot og kraft? For sannsynligvis vil kampen for det gode innebære offer, forsakelse og kamp. Målet vi skal nå kan bare nås med disse kostnadene. Men hvis kampene vi kjemper leder til frihet og helhet for oss og for verden, da er de verdt strevet.
En dag skal vi fullt ut få del i helheten og friheten. En dag skal vi alle se Gud. Inntil den dagen kommer må vi leve med det som er stykkevis og delt. Vi får ta til oss små biter - fra det vi leser i Bibelen, fra det vi opplever Gud gjør i livet vårt, fra nattverdbordet, fra fellesskapet med hverandre, der to eler tre er samlet har Gud lovet å være nær.
Og noen av disse glimtene vi får av Gud kan være nok til å tenne glansen i et ansikt, eller nok til at et menneske kan bli fylt av håp.