Da jeg var liten ble jeg kjent med en krumbøyd dame. Hun var ikke noe særlig høy, og jeg vet ikke hvorfor hun var krumbøyd, men det så ikke ut til at hun led av det. Hun var utrolig flink til å synge og hun så folk rett i øya og hadde et stort smil. Denne damen stod støtt i seg selv og jeg fikk stor respekt for henne. Noen bærer sine kropper med stor selvtillit uansett hva kroppen sliter med. De som gjør det har vi mye å lære av.
Paulus som vi hørte om fra Filipperbrevet satt lenket i et fengsel og visste ikke om han fikk leve eller dø. Men han håpet at uansett hva som skjedde, fikk han være til ære for Jesus med sin kropp.
«Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø,» hørte vi fra Filipperbrevet i stad. Kanskje tenkte Paulus på at om han måtte dø, ville han gå den veien Jesus gikk. Da ville andre herje med kroppen hans. Om han fikk leve kunne han fortsette å tjene Gud og mennesker så lenge kroppen fungerte. Jeg lurer på hva som gjorde at Paulus klarte å tenke på andre der han satt i fengsel? Kanskje det var det som gav mening der og da? For kroppen hans hadde det sikkert ikke så bra i det fengselet.
Når kroppen fungerer fint merker vi nesten ikke at den er der. Det er når kroppen blir full av smerter eller når kroppen blir sliten, vi kjenner at vi gjerne skulle byttet den ut. Mange er ikke fornøyde med kroppen sin, men skammer seg over den. De syns de er for tykke eller for tynne, at de er for hengslete eller usymmetriske, at nesa er for stor eller at haka er for liten.
Men kroppen er først og fremst en bolig for personligheten vår. Kroppen vår er det vi trenger for å få leve et liv her på denne jorda en stund. Den er teltet til tankene og meningene våre, og til lengslene og håpene våre. Det er den vi bruker når vi vil prøve å realisere det vi drømmer om, enten det handler om å reise ut i verden eller hva det enn er.
Noen ganger er kroppen syk. Det går greit når vi tenker at vi snart blir friske igjen. Men det å være syk lenge, det er en egen kunst. De som ikke kan den kunsten blir nødt til å lære den. Det vi først må lære er å forstå at vi er mer enn det vi gjør. Jeg har ikke lest et eneste sted i Bibelen at Gud definerer meg ut fra hva jeg får til og presterer. Det gjorde han heller ikke i den teksten vi leste i dag. Da han beskrev denne kvinnen som hadde vært plaget av sykdom i 18 år og som var blitt krumbøyd som resultat av det, sa han: «Her er en Abrahams datter.» Hun var det hun var uavhengig av om hun var syk eller frisk.
Jean Vanier var en mann som startet Tro og Lys bevegelsen i Frankrike. Han startet med å bo sammen med barn og unge som ingen ville vite av fordi de hadde nedsatt funksjonsevne. Etter hvert vokste det fram mange slike husfellesskap over hele verden. Jeg leste et foredrag Jean Vanier holdt på et kirkemøte i 1999. I det foredraget fortalte Jean Vanier at han hadde blitt helbredet gjennom fellesskapet han hadde sammen med de med nedsatt funksjonsevne. Men selv var han ikke syk. Så hva mente han da?
Jeg forstod ham først da han fortalte om Antonio. Antonio var en gutt som ikke kunne gå eller snakke eller spise selv. Men han lyste opp da de sa navnet hans. Og her kommer det Jean Vanier skrev, som gjorde mest inntrykk på meg. Han skrev: «Antonio hadde akseptert sine nedsatte funksjonsevner, mens vi skjuler våre. Vi later som. Vi later som vi vet mer, som om vi kan mer, alt dette vanlige. Vår bakgrunn er et konkurransesamfunn der det forventes at man skal klatre oppover karrierestigen, man skal vinne, være pågående, gjøre en god figur, utmerke seg. Antonio førte meg inn i en annen virkelighet – der det gjelder å respektere hver enkelt. Der rår det samhørighet og ømhet. Derfor har Antonio forandret livet mitt.»
Antonio og alle barna Jean Vanier hjalp, lærte ham å bli kjent med sin egen svakhet. Han så hvor mye han selv trengte Jesu kjærlighet og tilgivelse. Og dette så han på som den største velsignelsen av alle.
Fra å se på seg selv som hjelper til å se på seg selv som svak, hva tenker dere om det?
Jeg kjenner at i meg er det en viss motstand. Jeg vil jo ikke se på meg selv som svak i utgangspunktet. Men det kan hende det er en egen form for frihet i det å være svak, for da slipper vi være sterke når vi ikke er det. Og det hender stadig at livet butter imot.
Mange bærer på tunge byrder som bøyer dem ned, kanskje ikke slik at andre kan se det, men de vet godt om det selv. Noen bærer på ensomhet, følelsen av å ikke være ønsket. Noen bærer på skyld, noen på depresjon. Mange av oss trenger av og til i livet at Jesus kaller oss fram fra de krokene vi befinner oss i, slik at vi kan få reist oss opp igjen.
Jeg har gjennom livet bedt for mange syke. Men det er ikke mange som blir helbredet. Likevel vil jeg si at Jesus er der og støtter og gir håp, enten gjennom en nær venn som går ved siden av, eller ved at den syke får kraft til å bære det han eller hun må bære. Når helbredelse ikke skjer, da trenger vi ikke falske håp. Vi trenger heller å høre at vi er en Abrahams datter eller sønn midt i det vi sliter med. Vi er ikke verdiløse selv om vi ikke fikser livet. Vi er elsket som vi er, syke eller friske.
Snart skal vi synge salmen: Det finnes en dyrebar rose. Denne salmen handler om at Guds kjærlighet er å finne også når alt ser håpløst ut, når vi blør og når vi bøyes av smerte. Guds kjærlighet trosser alt, er der mot alle odds.
Salmen forteller oss mye om Gud som aldri gir oss opp, som fortsetter å elske oss lenge etter vi eventuelt har sluttet å elske oss selv, som kaller oss fram fra våre mørke plasser og ber oss om å rette ryggen og reise oss, enten vi er i stand til det eller ikke. For vi lever med dette håpet i henda, gitt oss av Gud, håpet om at vi alle en dag skal stå oppreiste og frigjorte fra alt som holder oss nede. For Gud gir oss aldri opp, uansett hvor nedbøyde vi måtte være. Guds kjærlighet er der alltid, den trosser all frost på jorden og blomstrer og blomstrer igjen. Den er klar til å elske oss hele når vi går i stykker, klar til å tilgi, klar til en dag å kalle oss ut fra døden igjen. Guds kjærlighet er en kjærlighet som ikke finner seg i at folk tråkkes ned eller holdes nede, det er en kjærlighet som gjør opprør og tar til orde mot falskhet og løgn.
Jesus trosset en gang loven om å ikke helbrede på sabbaten for å vise at kjærlighet går foran alt, og at Gud setter mennesket høyere enn alt.
Synagogeforstanderen satte loven høyest. Eller kanskje rettere sagt sin egen forståelse av den. Og i stedet for å angripe Jesus direkte søkte han støtte hos folket og fortalte dem hva loven sa. Men Jesus kjente loven bedre enn noen. Han lot seg ikke vippe av pinnen, men spurte dem om ikke den samme loven sa at man på sabbaten fikk hjelpe et dyr i nød? Skulle man ikke da kunne hjelpe en Abrahams datter, en datter Satan hadde holdt bundet i 18 år? Sabbat var nemlig tiden for å sette slaver fri og for å tilgi synd. Dette betyr ikke at kvinnen var syk fordi hun syndet, men det betyr at Satan står for alt det vonde i verden som holder oss nede og binder oss på usunne måter. Jesus tok opp kampen i mot alt det, og den dagen han vant over døden vant han over det onde med kjærlighet.
Jean Vanier oppfordrer oss til å øve oss på å la denne kjærligheten bli synlig i livene våre. Vi kan nemlig hente så mye vi vil av den. Gud har vist at han ikke sparer på kjærlighet når han øser det ut over oss. Derfor kan vi be om hjelp til å la ømhet erstatte aggresjon, vi kan hjelpe hverandre til å akseptere at vi er mennesker som feiler og deretter tilgi hverandre. Jeg håper også vi kan hjelpe hverandre til å bli fellesskap som ikke fokuserer på å prestere, men på å gi rom for hverandre slik vi er. Å høre til i et slikt fellesskap vil bidra til at mange flere tør å gå oppreist gjennom livet selv om de skulle være aldri så krokbøyde.