Av Knut Pettersen
Bilder av Gud stiger fram gjennom et vell av fortellinger. I bibelens historiske skrifter, poetiske tekster og drama avdekkes beretningen om Guds forhold til menneskene. Gjennom tusener av år er fortellingene fortalt og gjenfortalt, og nye fortellinger er lagt til.
Men hvordan kan vi forstå disse fortellingene i dag? Hvordan kan vi vite noe om Gud, når kilden er en gammel, utilgjengelig tekst, som vi «vanlige mennesker» ikke kan lese? Gjennom århundrene har lærde bibeloversettere gitt oss teksten på et språk vi kan forstå. Bibelen, som opprinnelig ble skrevet på gresk og hebraisk, er nå oversatt til over 700 språk.
Den siste og mest brukte oversettelsen til norsk er fra 2011, men allerede neste år kommer det en liten revisjon. Hvorfor er det nødvendig? Svaret er enkelt, og todelt. Språket forandrer seg, og bibelforskerne finner nye svar på vanskelige oversetterspørsmål.
Det er et mål at oversettelser av ord og uttrykk så langt som mulig gjenspeiler betydningen de har på hebraisk og gresk. Samtidig skal bibelens ord gjøres tilgjengelig for mennesker som lever i en annen historisk og kulturell sammenheng enn da bibelen ble skrevet. Ungdom i dag forstår for eksempel ikke betydningen av metaforen «å hoppe etter Wirkola». Hvordan kan vi si dette på en annen måte? Bibelen inneholder mange bilder og metaforer som ikke er lette å forstå. Hvordan kan de gjøres tilgjengelige uten at vi samtidig tildekker det de egentlig betyr? Og hva om nye oversettelser kvitter seg med noen av de ordene og uttrykkene vi er aller mest glade i?
Slike spørsmål er tema for et foredrag som Turid Barth Pettersen, vil holde i Egersund kirke mandag 23. oktober. Hun sto sentralt i arbeidet med 2011-oversettelsen. Sett av datoen for et spennende foredrag med tittelen «Å tale sant om mennesket og om Gud».