Tekst: Anne Rød
«Jutøya runder odden og nærmer seg Vestgården, Veierland kirke kommer til syne i bakkehellingen. Hvitmalt, enkel, tårnet gir himmelretning.»
Slik innledes boken «Hundre år i hverdag og helg» som kom til 100-årsjubileet for kirken i 2005. Beboerne på Veierland hadde søkt om å få oppføre et kapell med tilhørende gravplass. Tillatelse kom ved regjeringens resolusjon i juni 1905, to dager etter unionsoppløsningen.
Anund Schrøder Paulsen hadde skilt ut en tomt - «Kirkevang» - fra sitt gårdsbruk på Vestgården til formålet. På forhånd hadde veierlendingene samlet inn penger, blant annet gjennom basarer.
9 ganger 15 meter dugnad
Sommeren 1905 ble kirken bygget på dugnad, i løpet av fire måneder. Imponerende, men behovet var stort; Veierland hørte til Stokke kommune og det var ikke så enkelt å komme seg dit for kirkegang. Særlig gravferder kunne være strabasiøse, med familie og kister som måtte ros eller seiles over fjorden, eller med sleder over isen om vinteren. På fastlandet var det fortsatt åtte kilometer til Stokke kirke.
Da «Veierland Capel» ble tatt i bruk høsten 1905, ble det prestens tur til å reise fra Stokke til Veierland. Veierlendingene hadde turnus og egne lister for å hente presten. Skulle det bli kirke, måtte de fortsatt ta i et tak.
Sterkt ønsket
Veierland er forblitt bilfri. Øya syd for Nøtterøy har 130 fastboende og mer enn 400 hytter, mest brukt sommerstid. Det går ferje fra Tenvik, alternativet er egen båt.
Kirken betjener dermed en liten befolkning, men både beboere og sommergjester viser at de bryr seg om kirken - i 2008 samlet hytteeiere inn 100.000 kroner til oppussing av Veierland kirke. Den hadde status som kapell fram til øya ble en del av Nøtterøy kommune i 1964.
Anne Ashamar bor på Veierland, er kirketjener der og med i Nøtterøy menighetsråd. Hun har snakket med Kari Paulsen, en av de som ivrer for kirken og som har betydelige bidrag i den nevnte jubileumsboken. Kari giftet seg med Arne Schrøder Paulsen og flyttet til Veierland i 1955. De bodde like ved kirken, og hun så alle som gikk til gudstjenesten.
– Jeg var ikke vant til å gå i kirken på vanlige søndager. Men en søndag hørte jeg kirkeklokka ringe, og så tante Anna, tanten til Arne, gjøre seg klar og gå til kirken, forteller Kari. Da slo en tanke rot.
– Jeg er døpt og konfirmert i kirken, jeg har giftet meg der og vi har døpt barna våre. Nå måtte jeg bestemme meg for om jeg vil bruke kirken eller ikke.
Tro og håp kaller
Fra den dagen har Kari prøvd å komme seg i kirken når det skjer noe der. For kirken lever i takt med sine medlemmer, enten det er fastboende eller sommergjester.
Søren Hansen, kjent som Søren prest, startet med å ha gudstjeneste på julaften og 17. mai. Den første tiden var det gudstjeneste omtrent en gang i måneden, men ikke noe på sommeren.
Nå er det omvendt. Det er gudstjenester gjennom hele året, men med et absolutt sommerlig høytrykk. Gudstjenestene kommer på rekke og rad om sommeren, og mer sjelden om vinteren. Det er et vakkert landskap, tett på sommer og sol, regn og storm. Kari var flere ganger oppe i tårnet i kirken på julaften for å ringe julen inn. Hun hadde ofte med seg barn, og de har det som et godt barndomsminne.
I 1970 tok ble den første kirkeklokken erstattet med to nye, de kalles Tro og Håp, og den gamle klokken inngikk i støpen av de nye. Når de ringer, da vet du hvor du skal.