En stille uke; med lengsel etter frihet.
Det er lenge siden én sak har samlet hele verden slik som nå.
Hele verden er berørt av uro. Det angår alle. Ingen kan gjemme seg vekk for en usynlig fiende som kan være overalt.
Skulle vi gjemme oss vekk, i forsøk på å gå fri, så er det også en form for pålagt ufrihet. Alle må ta forholdsregler nå.
Vårsemesteret 2020 blir annerledes for mennesker fra øst til vest, fra syd til nord. Vi ønsker oss så fort som mulig tilbake til normalen, for vi er på mange vis ”buret inne”, for å låne ord fra fengselsvesenet.
Vi setter imidlertid vår lit til landets politiske ledere og helsetjenesten om at de styrer oss gjennom korona-tiden uten skade og mén. Vi heier dem fram med applaus fra balkonger, og søndagene er blitt flaggdag.
Kirkens påsketid innledes disse dager med påminnelsen om at Jesus ble heiet på da han red inn i Jerusalem. Det er innledningen til ”den stille uke”.
Jesus ble heiet fram av en befolkning som håpet på ham. I hans samtid var jødene underlagt romersk okkupasjonsmakt. Folket kjente seg fratatt selvstyre og selvstendighet, folk var ille til mote. De satte sitt håp til ham som mange hadde erfart kunne løse opp i så mange kritiske hverdagssituasjoner for mennesker. Han, Jesus, måtte og kunne vel imøtekomme frihetslengslene deres?
Fra kirkens side er den stille uke tenkt å gi mulighet for å lese seg gjennom Jesu lidelseshistorie, for å kunne forberede seg til påskens makeløse hendelse: Jesu oppstandelse, den hendelsen som satte disiplene fri til å leve livene sine med helt nye perspektiv; både på seg selv, hverandre og forholdet til Gud.
Denne hendelsen i historien satte dype spor den gang, og gjør det fremdeles.
Mange jobber på spreng for å redde liv, holde samfunnskritiske instanser i gang, redde bedrifter og industri og redde personlig økonomi, for det er utløst en skjelvende indre uro i oss. Samtidig er det en bemerkelsesverdig stillhet over folk og land. Hvordan kommer vi ut av dette? Hva med mine kjære, vennene våre, jeg selv og samfunnet vårt?
Vi lengter etter at virustyranniet blir løftet av oss, så vi igjen kan være frie. Det er sagt at meningen i livet er viktig, mer enn meningen med livet. Altså mening i den tiden vi har. Denne tiden kan lære oss å ta på alvor det vi møter av tanker i stillheten nå om dagen.
Friheten som er ”tatt fra oss” skjerper tankene til å se tydeligere hva det er som er viktig for den enkelte. For barn er det igjen den frie lek, for noen er det igjen å gå på puben, for andre å få klemme barnebarn – alt ettersom.
I lengslene våre kan vi tenke at de begrensningene vi er pålagt og oppfordret til er en unntakstilstand, for en begrenset tid, men for veldig mange av oss er ufrihet noe som leves med til daglig, kanskje hele livet. Mange i risikogrupper kjenner seg igjen i det. Alle kjenner noen som lever med en slik utrygghet, og det er en verden i ufrihet utenfor vår dør.
Denne stille tiden, la oss bruke den til å trenge dypere ned i det vi savner, ned i lengslene - for så å løfte det opp og ta vare på det som oppdagede skatter når hverdagene igjen normaliseres.
Det blir en form for oppstandelsesdag hvis den dypeste lærdommen fra denne ufriheten gjør at vi går ut i livet med ny solidaritet til verden og hverandre, - for vi har vel lært nå at vi er helt avhengig av hverandre?
Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; – vi fikk Ånden som gir kjærlighet, kraft og visdom.
God påsketid.
Jon Albert Ihlebæk, sokneprest i Fredrikstad domkirke